Her sikter jeg til alkoholen. Den gjorde meg alltid så jævla glad, dagene etterpå var alltid grusomme. Som om jeg hadde vært i en annen verden og våknet opp igjen i den vonde verden der jeg var ensom. Det var ikke før i midten av 20-årene jeg begynte å drikke alene. Startet når jeg var hos foreldre på ferie for jeg hadde ikke alkohol der jeg bodde selv. Typisk rundt juletider, da det drikkes som mest. Gikk og tok mer når alle hadde lagt seg. Veltet en flaske en gang da jeg skulle forsyne meg med mer og hørte hysterisk etter om noen stod opp. Nei. Fortsatte i egen verden og plutselig var klokka 7. Måtte jo legge meg og hørte de andre stå opp mens jeg lå der stein og senga gikk rundt. Snublet ut av senga og latet som ingenting da jeg stod opp. De trodde jeg hadde sovet. Så var det den gangen jeg hadde ferie hjemme en sommer. Delte leilighet med en annen pendler som begynte å spørre om vi skulle ta oss en og så begynte vi hver kveld. Dette var en familiefar og jeg tror han egentlig ville få meg full så vi skulle ligge. Vi begynte hver kveld, han kjøpte sprit og brus som vi blandet. jeg sa jo ikke nei. Han la seg fordi han skulle på jobb og jeg gikk og tok mer sprit. Fylte på med vann så han ikke skulle se det hadde minket.
Skjedde flere ganger han merket det aldri
Utleier hadde stående diverse i sitt skap og sa at vi bare kunne ta alt sammen. Det var da, den ferien jeg var helt alene. Jeg fikk tømt skapet hans ja. 1 uke på fylla. Så kom vinterferien igjen og jeg satte i gang igjen. Det var vel liksom da jeg bare ville notere meg en lapp en morgen når jeg stod opp og var dårlig. "husk hva du lovet deg selv".
Heretter har jeg bare sagt "nei takk" når noen byr på et glass til maten eller inviterer på noe. Greit nok, jeg sa "ja" til en fest for 1 års tid siden for høffelighet og det sosiales skyld. Men klarte da å begrense inntaket nokk til å ikke få en slik grusom følelse dagen etter. I tillegg trøstet jeg meg med at de som var der med meg har gjort så ille ting som å fyllekjøre som andre ble vitne til, at jeg neppe kunne gjøre noe som var særlig ille. Verste som kunne skje var vel at jeg kunne si ting som ikke bør ut, eller prompe fordi fisemuskelen kan bli slapp Har alltid tenkt på det dagen derpå "prompa jeg i går som noen hørte/luktet?"
Har en kompis som alltid har det med å sitte med en øl eller noe om helgene når jeg kommer på besøk. Og jeg lurer på hvor mange som nå drikker siden de er hjemme hele tiden. Hvoradan de føler det.
Jeg er kanskej bare fascinert over folks evne til å takle alkoholen.



Adhd ble mistanke i barndommen men foreldrene mine ville ikke jeg skulle medisineres og ville ikke jeg skulle få stempel.
Så det ble ut i voksenlivet. Ble alltid sett etter at jeg gjorde leksene, på videregående ble det mer slurv og tenkte bare jeg står går det greit. Men så ville jeg liksom ikke fremstå slaskete heller så fikk høyest 4 og resten 3 og 2.
Året etter der ble jeg sendt på folkehøyskole, ble tvunget til å ta pauseår rett og slett. Så fant jeg ut at jeg ville studere fordi jeg ble motivert av andre der som skulle inn på jussen osv. Så søkte jeg meg på vdg for å fullføre og tok det veldig seriøst, men jeg måtte sitte oppe om nettene i tillegg for jeg følte aldri jeg gjorde det bra nok.
Var ekstremt sliten etter alt sammen. Klarte å få 1 6'er i et valgfag og gymlæreren skrev "ville gi deg 5 men teoriprøven var ikke så bra så blir 4", jeg ble så sint på den teorien. Om ikke det var nok hadde jeg så (U)flaks at jeg kom opp i matteeksamen så det ble en ekstra 2er.