En av de viktigste egenskapene en politiker kan ha, er tillit. Tillit til at han ikke gjør avtaler til fordel for seg selv og til ulempe for skattebetalerne. At norsk grunnlov, lov og forskrift binder han som den ville bundet mannen i gata. Du skal ha ganske lav iq for at det skal være relevant i politisk øyemed, alle kan jo bomme med en utalelse eller ha begrenset teknisk eller akademisk forståelse av en politisk "sektor", som fks ruspolitikk.

Ellers, det er vel ikke det at nygårdsparken i seg selv som objekt ble rydda opp i som er det som er negativt. Man må ta tilbake slumifisering i en by med jevne mellomrom. Det som provoserer er foreksempel hvis bergenske politikere sier på radiointervju samme dag at man ikke er ute etter å "ta" noen eller stresse miljøet, og så leser man om en bot på 10.000 for 1.2 g hasj dagen etterpå. Og at man sier at det er bygd ut et tilbud for å avløse nygårdsparken, og så er dette et tilbud som er mer detaljstyrt og mindre fritt enn nygårdsparken.

Samtidig, hva er det å tjene for politikere? Hvor mange andre enn liberale, humanister og narkiser selv er det som hadde fulgt opp denne uttalelsen fra en bergensk politiker: "Før Nygårdsparken ryddes opp, så står jeg personlig inne for at det skal stå klart nok boliger/hospits/midlertidige soveplasser slik at alle som ikke har noe sted å gå kan ta inn på en slik plass i forbindelse med opprydningen." De fleste hadde klappet litt, fulgt opp med en koselig twitter o.l, og så hadde det gått i glemmeboka til fordel for personlig vinning og utvikling senere. Situasjonen er ofte så stygg og forholdene så umenneskelige at man blir fortapt selv av å stå i det for lenge,

Kall meg gjerne negativ misantrop, men jeg har ikke tro på at den jevne byborger har hjerterommet som trengs ovenfor de narkomane. De er stygge, de er slitne, de er kriminelle. Noen er potensielt farlige eller mentalt forstyrret. At de en gang har vært barn som satt på husken eller lekte boksen-går er gått i glemmeboka, totalt. Man ser bare knekken og tannproblemene.

Står man på utsiden eller har stått på utsiden så vet man hvor jævlig det er å ikke ha noen penger, å ha personlige problemer man sliter med, å ikke se en utvei fra sitt eget hull. Men det er som når en person klarer å gjøre en varig kostholds og treningsendring: den nye mentaliteten avviser alt som var godt eller forståelig med hvordan man var før. Chips blir avskyelig og man hater på andre som fortsatt er feite.

Man legger den gamle personen bak seg og omfavner det nye og fine man har fått. Med et skråblikk er det den samme mekanismen som er i effekt når man blir resignert og gir opp å prøve å forbedre livet sitt. Klumpen i magen og de vonde følelsene vokser seg så store og sterke at man som enkeltmenneske konfrontert med sine egne mangler rett og slett ikke har noe å stille opp med.

Mine tanker går til alle de som sover ute, sover i kasjotten eller opptar en nødposisjon som gjør at de forakter seg selv mer på en sofa eller hos en av de få vennene som de har igjen.

Med lidelse kommer visdom, den "asketiske" livsstilen gir grobunn for samvittighet i et menneske. Men lidelsen kan også fortære alt som er igjen i et menneske, og bare gjør det til et instinktivt vanedyr, fullstendig i situasjonens vold.