Første som kanskje er åpenbart er jo at en unngår så utrolig mye. For meg er spesielle sosiale situasjoner ille. Der hvor fokuset rettes mot meg er vel ganske høyt opp på lista, hvis ikke øverst. Er veldig opptatt av hva andre synes om meg. Når jeg først begynner å tenke slik så minsker selvtillitten etter hvert som tankene kommer.

Jeg har aldri klart å holde på en jobb over så veldig lang tid. Hvorfor? Nei, litt usikker hvis målet er å måle seg med «normale» mennesker. Men for meg har arbeid alltid vært ett mareritt. I starten av ett arbeidsforhold har alltid vært den letteste perioden. Ikke missforstå her, har absolutt ikke sagt at det er enkelt å starte i ett nytt arbeidsforhold, men da har en ikke «rukket» å fått alle tankene enda og kan være positivt innstilt, med noen få negative tanker innemellom. Etterhvert som tiden går vokser bare de negative tankene mer og mer, i alle fall i mitt tilfelle. Når arbeidsdagen da er ferdig har jeg vært helt skutt. Absolutt helt tømt for krefter. Kunne hatt planer om å lage meg noe mat men prestert å sovne. Hvis jeg da sovnet kunne jeg prestere å sove i 14-16 timer og forsovet meg dagen etter, for da sov jeg jeg helt rundt. Dette var mer normalt enn unormalt.

Men jeg har alltid klart og vært i aktivitet oppgjennom med jevne mellomrom. Mye av dette gjennom tiltak hos NAV. Dette har vært utrolig viktig for meg. Som andre i tråden sier så er arbeid en viktig, gull å ha. Eller, om ikke arbeid så i alle fall en form for aktivitet.

Hos meg har dett vært todelt på en måte. En vil helst ikke være blant andre mennesker samtidig som at største ønsket her i verden er at en hadde vært det. Tviler virkelig at noen med hånden på hjertet kan si at de ønsker å være alene.

Jeg har klart noe som er litt uvanlig for de med denne PF’en, ifølge den behandleren jeg hadde tidligere. Jeg lever i ett familie forhold. Kone og barn (<—i flertall). Forstår veldig godt at dette er mer uvanlig enn vanlig.

Uten tvil så er det jo ikke jeg som skal ha noe ære for det i det hele tatt, det er selvfølgelig min bedre halvdel. Forstår ikke hvordan dette har gått i alle disse årene. Men igjen så må jeg takke min kone for det. Jeg vet at hun har måtte funnet seg i utrolig mye. Når jeg tenker meg om så må jo jeg være veldig vanskelig å leve med, enkelt og greit. Vi har delt, eller måtte delt oppgavene i hjemmet. På en litt annen måte enn hva andre gjør. Her er det tatt veldig mye hensyn til meg, og hva jeg kan og ikke kan. Så jeg gjør alt jeg kan og de tingene jeg ikke kan gjør hun. Ikke det at det er så veldig mye jeg ikke kan, for i en slik situasjon så må en arbeide med seg selv ganske mye å bare presse seg selv.

Kan ta ett eksempel her. Som tidligere nevnt har jeg barn. De barna er i skole alder. Ene på ungdomsskole. Da har en gått på skolen en stund for å si det slik. Jeg har aldri vært på ett foreldremøte.. Da gjør jeg heller hva som helst annet.

Er utrolig obs på ungene. En kan kalle det dobbeltmoral hvis en vil. Men jeg passer på at de er med på så mye som mulig, og presser de gjerne litt hvis det er ting de kanskje ikke vil, som de kanskje er litt usikker på. Så må en få det positive frem. Akkurat som i en «vanlig» familie kan en si. Så kan en lure på om det er ungene eller en selv en presser her egentlig. Jeg ville sagt at det var mest meg selv, for at ungene skal ha det bra.

Mange skjuler sikkert at de har PF’en. Selv så jeg ingen rettferdighet i dette. Barn har rett til å få en forklaring. Å sette seg ned å fortelle til ungene at det var noe «galt» med meg er noe av det tyngste jeg har gjort i mitt liv. Sett fra en annen side så har de i det minste en forklaring på enkelte ting, selv om de kanskje ikke helt forstår det.

Jeg er jo ingen godt forbilde slik sett, så må jo heller få ungene til å bli bedre enn meg, enkelt og greit. Fått høre ett fåtall ganger; Du gjør jo det selv.. Da må jeg jo bare svare at har du lyst å bli som meg? Ikke ha noen venner? Osv... Jeg må jo på en måte stå der å snakke ned meg selv til mine egne barn. Klart at det både er tungt og sårt der og da. Men det går egentlig helt greit.

Med mindre en har en veldig snill andrepart som er villig til å akseptere å dele «arbeidsoppgavene» litt etter forholdene, og vite hva som kan kreves, vet jeg ikke helt om jeg vil anbefale ett familieliv. Det kreves også mye arbeid med en selv som da ikke er valgfritt. Vi hadde vært sammen i nesten 8 år før vi fikk barn sammen.

For noen år så ga jeg opp forsøket i å komme meg ut i det ordinære arbeidslivet, etter å ha forsøkt i rundt 20 år. På en annen side tror jeg arbeidslivet samt barn hadde blitt i meste laget, eller jeg vet jo det for å si det slik. PF’en på meg har ikke forbedret seg oppgjennom årene, men har heller blitt holdt i sjakk, eller blitt litt værre på enkelte punkter. Sikkert på de punktene jeg har valgt ut fra livet som har blitt litt forværret, men det har jeg valgt til en ting som jeg overhodet ikke kan gjøre. Jo flere sånne «mål» en setter seg jo værre vil det kanskje bli ser jeg for meg. Har selv forsøkt å ikke velge vekk så mye, men dette koster også veldig mye. Så å arbeide utrolig mye med seg selv, selv hvis en er helt nede eller frykten er som størst, krever klart mye men det er også en stor gevinst å hente.

Jeg har levd med dette i hele mitt liv og kan sikkert svare på noen spørsmål hvis det er noe du lurer på. Ikke det at andre her i tråden ikke har svart godt nok, men en har vel forskjellige opplevelser og erfaringer med dette også.