Da jeg sånn 5 - 6 år gammel hadde jeg en køyeseng, men det var ikke to senger i den, den var tomt under.
Det var stige på enden av sengen. Så var det vegg ca. 1 meter unna stigen.

En natt våknet jeg av at jeg måtte på toalettet. Jeg ante ingen fare og krøp mot kanten der stigen var. Da jeg var ved kanten av sengen for å klatre ned, så jeg en skummel gammel dame. Hun strirret stygt på meg med store gule øyne. Hun begynte å gå videre inn i rommet.
Da fløy jeg fort som fy under dynen og gjemte meg. Jeg tettet jeg alle små åpninger dynen hadde.
Jeg hadde kun et lite kikkehull. Etter en time eller to med kaldsvetting og nervøsitet gikk jeg sakte men sikkert mot stigen igjen. Og da var alt klart, jeg kunne gå på do. Jeg så aldri noe mer til henne, selv om jeg fortsatt har det svidd inn i hodet.

Det var ikke sunt for min psykiske helse!