En ting som merket meg for livet var en bok vi hadde. Den handlet om skjulte skatter, spøkelser, skipsforlis/Bermudatrianglet og romvesener og slikt, hvor det var beskrevet ting fra "virkeligheten". Det var særlig et bilde som har brent seg inn hos meg, husker ikke helt hva historien handlet om, men det var et skip hvor noen hadde gått over bord, men så hadde ingen reddet de. Og seinere i en fæl storm tok et av mannskapet bilde av to spøkelser som svømte i havet. Det var et skikkelig ekkelt bilde for en liten gutt, selv om jeg nå i ettertid vil anta at det var no dårlig fotomanupilering: det var svart hvitt og stort sett grått, så at det var et stormfullt hav, og midt oppi det hele var det to ansiktsformer som så uhyggelige ut.

De så jeg for meg stort sett overalt, og turte nesten ikke lukke øynene, og var redd for å titte i doen i tilfelle de skulle dukke opp der. Huff. Jeg var og vekselsvis mørkeredd, hadde det i faser.

Kom på en annen historie fra da jeg var kun to-tre år. Jeg skulle ta ut en video fra videospilleren, men i det jeg trykket begynte den å bråke. Da blei jeg livredd og begynte å hylgrine, trodde en mann kom ut av den elns.