View Single Post
Har postet samme novellen på diskusjon.no.. Er helt ærlig desperat etter hjelp. Aner ikke hvor jeg skal henvende meg, jeg har gått til psykolog tidligere men jeg tør ikke gå til fastlegen og si at jeg trenger psykolog. Jeg har gått i så mange år til psykolog at jeg har kasta bort nok av folkets skattepenger til meg selv når jeg mest sannsynlig er "uhelbredelig"... For den som gidder å lese og kanskje dele sine erfaringer, eller bare lese, tusen takk.. Har tidligere fått gode svar her inne og derfor poster jeg her igjen.

Uansett så sliter jeg veldig mye med dårlig selvbilde. Jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse og et av mine største trekk er ekstremt selvhat. Dette går både på personlighet og utseende, men spesielt utseende. Jeg må også presisere at det er en grunn til at jeg føler disse følelsene for meg selv. Jeg ER virkelig stygg, fra topp til tå. Personligheten min er ikkeeksisterende. Jeg er en "nobody", enkelt og greit, jeg har selvinnsikt. 26 år gammel kvinne.

I det daglige fungerer jeg til en hvis grad. I perioder er jeg så langt nede at jeg ikke klarer annet enn å ligge i senga. Jeg er ikke så mye borte fra jobb, men sykefraværet for hvert år stiger med et par dager hvert år. Er deprimert "ved siden av". Har gått til psykolog i mange år, har nå ikke vært i terapi på ca. ett år. Jeg vet ikke om det er noe poeng i å få psykolog igjen.

Pga de negative tankene jeg har om meg selv så sliter jeg med å ta vare på meg selv. Jeg klarer ikke få meg venner, for jeg tror ingen vil være med meg. Jeg er veldig ensom, og kunne tenke meg kjæreste, men jeg kommer aldri til å forstå hvorfor noen skulle ønske å være sammen med meg. Jeg kan ikke i min villeste fantasi forstå det. Jeg dagdrømmer ekstremt mye, og jeg dagdrømmer helt tiden om at jeg er en annen person med et annet utseende. Og jeg har det så fint! Kjæreste, venner, utdanning, jeg tør å gjøre alt jeg har lyst til, jeg er selvsikker, bein i nesa, livet fungerer. Denne dagdrømmingen kan bli litt overveldende i blant, ofte er hverdagen så jævlig at det jeg gjør er å legge meg i senga og bare drømme meg bort. Jeg har regelmessige "knekker" der jeg er veeeldig langt nede ettersom jeg gang på gang innser at drømmene mine er uoppnåelige. Dagdrømmingen er et fluktverktøy men det trykker meg også ned ettersom jeg så klart innser at denne drømmingen er "bortkastet tid".

Jeg prøver nå å ta utdanning men det er uhyre vanskelig. Det sosiale er blytungt, jeg får panikk inni meg hver gang noen ser på meg eller prater til meg og jeg må holde øyekontakt. Om noen ser mer enn to ganger på meg tenker jeg at de tenker jeg er forkastelig, stygg, at de lurer på hvorfor jeg orker å sminke meg eller kle meg og hvorfor jeg i det hele tatt eksisterer/er til stede. Om noen i rommet ler eller flirer innser jeg at det muligens er av meg. I jobben min fungerer jeg greit, jeg fungerer i det sosiale med mine kolleger sånn sett men ofte tenker jeg negativt om meg selv og mine prestasjoner og overanalyserer når jeg er ferdig på jobb. Dette varierer mye, akkurat nå er jeg inne i en dårlig periode der jobb er tilnærmet uutholdelig. Jeg føler jeg burde slutte i jobben pga ingen vil ha meg der og at jeg ikke er egnet.

Nå tenker jeg at kanskje jeg bare burde prøve å akseptere min livssituasjon. Som sagt er jeg jo kvinne, og som ikke attraktiv kvinne er livet vanskelig. Gutta gir meg ikke oppmerksomhet, jeg er den som blir tatt til takke med, jeg må finne meg i at en eventuell type er sammen med andre kvinner og ikke minst har et stort behov for å se på andre kvinner fordi jeg ikke "veier opp". Dette er sårt, vondt og ydmykende og jeg har de siste to årene ikke involvert meg mer med menn. Jeg får gjentatte ganger bekreftet at jeg er ikke pen nok. Jeg er overbevist om at ting hadde vært enklere om jeg passet inn i dagens skjønnhetsideal. Jeg kan operere meg til dette idealet, men jeg er redd det ikke vil hjelpe og at jeg da kaster bort mye penger. Siden jeg ikke er pen eller attraktiv må jeg uansett kompensere med en god personlighet, men jeg har dessverre ingen god personlighet. Jeg er ikke morsom og jeg er ikke smart, jeg er faktisk veldig uintelligent og jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare å ro i land en bachelor. Det er vanskelig å fokusere på det positive når der ikke er noe.

Men ja, tilbake til dette med aksept. Hvordan? Er det noen der ute som kjenner seg igjen i det jeg skriver, og som i stedet for å gå i terapi for å bli "frisk" og få et annet syn på seg selv, rett og slett bare har akseptert skjebnen? Vil jeg få mer ro og fred i sinnet mitt, om jeg klarer å slå meg til ro med at sånn er livet, det blir ikke bedre, det blir egentlig bare verre, men sånn er det? Har lest litt om nihilisme og åpnet øynene for det. Jeg føler innerst inne at jeg er frisk, og at jeg bare har et veldig realistisk syn på meg selv og livet. Hvordan fikse dette med ensomhet? Hvordan slutter jeg å være ensom når jeg ikke kan involvere mennesker i livet mitt? Husdyr er uaktuelt på et par år, dessverre. Jeg tror en hund eller katt kunne hjulpet meg mye. Jeg syns livet er veldig, veldig smertefullt å leve og jeg vil ha det bedre. Men jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Å finne verdighet og mening med livet er vanskelig, er derfor jeg har åpna øynene for nihilisme. I dag har ting vært ekstra vanskelig fordi jeg har vært på skole (må ta opp mange fag for å kunne studere på høyskole og universitet) og der var en mann som så flere ganger på meg med vemmelse i blikket og i tillegg var der en jentegjeng som lo mye og jeg var sikker på at det var av meg. Det var himla ekkelt og jeg prøvde så godt jeg kunne å overse det, og det gikk faktisk greit men knekken kom nå etterpå. Som mange andre går jeg med en maske når jeg er i offentlighet, og noen ganger gjør det vondt når det brister. Jeg håper noen her inne har egne erfaringer å dele.. Jeg vet at der ikke finnes noen magiske ord, men jeg tror kanskje jeg må gå en annen vei enn jeg har gjort tidligere. Som tidligere sagt har jeg gått mye i terapi og teorien er på en måte banka inn i skallen, men det har jo ikke fungert... Grunnen til at jeg oppretter tråden er pga jeg trenger å tenke annerledes så fort som mulig før jeg dropper ut av skole for sikkert tiende gang. Det er så krevende å sitte i klasserom og det er så ekkelt å vite at ingen vil ha meg der eller ikke liker meg, at læreren syns jeg er dum osv. Det er så jævlig at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vil bare klare å fullføre dette og begynne på utdanningen min. Men jeg tror ikke jeg kommer til å klare det. Jeg har også ganske heavy selvmordstanker... Vær så snill og ikke slett tråden pga jeg skriver det.