View Single Post
Hvilken: "Prost Gotvins Geometri" av Gert Nygårdshaug.

Hva: En roman om Gotvin Soleng, en prest i tettstedet Vanndal, som drar til Santiago de Compostela i skeptisk nysgjerrighet rundt de katolske miraklene som hevdes å ha forekommet der. På veien møter han en kvinne som gir ham en gåte, og derfra trekkes det i tråder som skal avsløre uforståelige sammentreff og et mønster av historisk undertrykkelse av informasjon som etterhvert får Gotvin til å trekke både sin egen tro og sin egen dømmekraft i tvil.

Hvorfor: Jeg leser ikke så mye skjønnlitteratur, selv om jeg hele tiden tenker at jeg burde lese mer av det. Men vi fikk denne boken en gang for lenge siden, og da madammen hørte den på lydbok og sa at hun likte den, så tenkte jeg at da kan jeg vel lese den jeg og.

Hvordan: Boken var ganske underholdende. Jeg måtte aktivt undertrykke pedanten i meg som ville henge seg opp i enkelte fysikkfaglige unøyaktigheter og woo, men klarte ganske raskt å skjerpe meg og bare akseptere det som en del av historien. (Det er nok bare et utslag av veldig mye irritasjon over postmodernistenes og alternativfolkets evinnelige pissprat og vrøvleri om kvantefysikk, og de som ikke kjenner seg igjen i dette vil neppe oppleve denne lille fartshumpen i innlevelsen.)

Boken er fortalt i førsteperson fra Gotvins perspektiv, og Gotvin har en ganske skikkelig og halvformell språkføring, noe som bidrar til å gi et ganske levende bilde av ham som person. Jeg liker altså selve språket slik det høres ut om det leses opp, men skriveteknisk har han noen rare sprell jeg ikke er helt overbevist om at jeg liker. Han dropper ofte å åpne en setning med stor bokstav, og setter ofte spørsmålstegn inn bak ord midt i setninger. Jeg forstår at han med dette ønsker å oppnå en løpende flyt mellom enkelte setninger og å markere usikkerhet rundt for eksempel et ordvalg eller en observasjon, men jeg synes ikke han oppnår noe som han ikke kunne oppnådd med en mer konvensjonell form for rettskrivning, og det blir mer et moment av forstyrrelse som man må venne seg til for å tenke bare på innholdet og ikke skrivestilen. Men det er klart det blir et spørsmål om smak og behag, og det er bare min opplevelse av det.

Alt i alt er det en underholdende roman som flyter godt og har et fascinerende språk, men det er heller ikke noe mesterverk.