Jeg foreslår at dere går i parterapi og har lange og grundige samtaler sammen med en som er kvalifisert til å jobbe med slike situasjoner. Noe som påvirker situasjonen her i stor grad er barna. Sett vekk fra barna er det ditt valg om du vil bli værende og forsøke å fikse forholdet, og for hvor lenge, og hvor mye dritt du vil ta imot. Men når det er barn involvert kan det raskt bli mer problematisk. Det å vokse opp i et slikt miljø, selv om det ikke virker så ille kan få svært negative effekter på barnas personlighet. Barn lærer mer av foreldre og blir mer påvirket av hverdagsmiljøet enn man gjerne tror.

Personlig, ut ifra hva jeg har hørt her ville jeg ha snakket grundig med mannen min, sagt at han ikke kan klikke over de minste ting sånn som det, det er uaktuelt. At jeg ikke gidder slik oppførsel i livet mitt. Dersom han forstsetter ville jeg slått opp kun på de premissene.

Fordi dersom jeg var i din situasjon, om jeg var kvinne og min mann ikke kunne oppføre seg selv etter jeg tar det opp, om han ikke kan beherske seg og oppføre seg nogenlunde voksent og fortsette å være frekk og barnslig etter jeg hadde tatt det opp på en ordentlig måte ville jeg ikke funnet meg i det. Jeg hadde ikke tatt det opp, sagt at slik oppførsel gidder jeg ikke for å så la det fortsette. Men vi er jo alle forskjellige. Dersom du ønsker å finne det i deg og kjempe for å ha han som din mann virker den beste løsningen parterapi.

Men ha i bakhodet hvor lenge du ønsker å la det fortsette og hva du tolererer, ikke bare med tanke på deg, men med tanke på barna.