Baron Lote: Du hadde altså en plagånd som hadde overtaket på deg i en lang periode. Hvor ufattelig mange barn tror du ikke føler akkurat det samme overfor en såkalt omsorgsperson som mishandler dem fysisk?

Og hvor er egentlig koblingen mellom din opplevelse med mobberen og argumentet for å slå barn? Prøver du å sammenligne forholdet mellom en mobber og et mobbeoffer med relasjonen til et barn og dets foreldre? Ser du ikke at maktbalansen her er totalt annerledes, og at de moralske implikasjonene av å utøve vold for å statuere et eksempel i det ene tilfellet overhodet ikke er overførbart til det andre?

Du kan ha rett i at oppdragelsen i norske hjem på noen måter har blitt for snill, og at mange unge aldri har lært å ta skikkelig ansvar for sitt eget liv, men hvordan i all verden lærer man det av å bli slått? Hvordan er det å slå et barn noe bedre kommunikasjon enn å slå en voksen som du ikke klarer å nå frem til fordi dine kommunikative ferdigheter ikke strekker til?

Hva er egentlig målet med oppdragelse? Å kue noen etter din vilje, eller å skape selvsikre, snille og trygge individer?

Vold i nær familie er omtrent som religion for noen. Man forteller seg selv at dette er bra fordi man har vokst opp med det, og fordi man er glad i foreldrene sine og ikke vil erkjenne hvor bakvendt den delen av oppveksten har vært. Så tilegner man det masse positive egenskaper og innbiller seg at man ikke kunne klart seg uten, til tross for at andre familier klarer seg helt fint uten.