Kan jeg bare først komme med en disclaimer her: Jeg har ikke satt meg inn i denne spesifikke saken, da jeg har en hjerneskade som gjør at jeg ikke kan se fotballrelaterte nyheter uten å sovne.

Jeg mener selvsagt ikke at det alltid er nedsettende å påpeke at en person har en egenskap i definerende grad, eller å bruke substantiv for å omtale dem. Beklager hvis det ikke var så opplagt som jeg trodde. Jeg mener heller ikke at du reduserer dem til kun én egenskap eller kun et nummer i en homogen gruppe ved å si "svarting", jeg sier at det er ett hakk i den retningen i forhold til å si "svart". Poenget her er at dette er en gruppe som i stor grad blir kategorisert som "de andre" på grunn av akkurat den egenskapen. Det diskuteres hvorvidt det var relevant å påpeke hudfargen hans i dette tilfellet, om det var en unødvendig "othering" eller en praktisk måte å forklare hvem man snakket om. Hvis man befinner seg i grenseland her, så er det vel rimelig å si at å bruke et uttrykk som poengterer nettopp at disse svarte er en egen gruppe mennesker, forsterker othering-effekten? Er det veldig søkt?

Så protesterer jeg selvsagt ikke på at uttrykkets historiske bruk er veldig vesentlig for hvordan det oppfattes. Det er åpenbart. Jeg mener likevel at det også er en språklig finurlighet her som kan være interessant å se på, hvis man har denslags tilbøyeligheter.

Litt snurrepiperier er det plass til: Jeg tenker at "person med svart hudfarge" er enda et steg vekk fra "svarting". Dette ble jeg kjent med i helsevesenet for ganske mange år siden. Vi ble oppfordret til å si "en person med bipolar lidelse" og ikke "en bipolar", nettopp for å skille personen fra sykdommen. Jeg tenker at å si "en bipolaring" ville vært å
i enda større grad la lidelsen definere personen. Menneske med sykdom - sykt menneske - syking.

Nå er selvsagt bipolar lidelse en sykdom, noe mørk hudfarge ikke er. Det er en viktig forskjell. Likevel har psykisk syke og mørkhudede det til felles at de ofte blir fremmedgjort på grunnlag av disse egenskapene, de er utsatt for othering. Jeg sier ikke hvor grensene skal gå her, hva som skal være greit å si og ikke, men det er verdt å være bevisst på hvilket språk man bruker. Det gjør noe med hvordan vi tenker, og selv helt subtil fremmedgjøring har effekt på vår evne til å identifisere oss og empatisere, dette vet man. Uansett hvor gode intensjoner og holdninger vi har.

På ingen måte uenig i at det er den viktigste forklaringen. Det var mer ment som en kuriositet, og kan kanskje si noe om hvorfor svarting og ikke svart ble et skjellsord i utgangspunktet. Jeg er ikke enig i at det ikke er noen iboende forskjell på svart og svarting, utover at det rent teknisk er ulike ordklasser.

Så klart, av og til ønsker man også å fokusere på forskjellen mellom grupper og likheter innad i dem. Men noen grupper utsettes for så mye gruppe-essensialisme (nå dikter jeg opp ord her, merker jeg), at det er verd å legge seg litt ekstra i selen for å omtale dem som individer.