Første smaken min på opiater va på Kodein-tabletter på ferie i Køben, 16år gammel. Elsket det. Har alltid vært litt sjenert og nervøs, men tre fire tabletter ga en herlig eufori. Ett år senere, igjen i Køben fikk jeg tak i noen bagger med god Heroin. Da var det egentlig gjort, på det mentale plan ihvertfall. Jeg hadde funnet min store kjærlighet.

Bortimot to år senere brukte jeg flere ganger daglig Dolcontin, Oxy, Buprenorfin, Horse, Fentanyl, tja det jeg kunne skaffe og var grisehekta som fy. Jeg tror ikke jeg underdriver hvis jeg hevder minst 10 av både gode kompiser og bekjente døde av opiater ila litt over et år. Det var mye blåvalium i omløp og en fersk minusfreak som kombinerer tunge opiater med benzo dør ofte kjapt. Jeg kom meg inn i behandling, tre år på kollektiv med 5-6 sprekker undereis og sprakk på utskrivingsdagen.

Det gikk litt under to år til med kvote på Dolcontin før jeg gikk inn i et nytt opphold på kollektiv for litt mer garvede rusmisbrukere. Av 60stk var jeg nest yngst. Jeg var der i litt over tre år, tok videregående og fikk meg dame. De neste tre årende gikk jeg skole, jobbet og hadde det bra. En vakker dag ut av det blå ble jeg tilbudt heroin av en gammel bekjent sittende på en benk i byen. Jeg hadde fri fra jobb, hadde kranglet med dama og sa til meg selv: "En gang går jo fint." Her sitter jeg nå etter 9 år i LAR. Alene, nesten fraværende sosialt liv, ingen dame og en liten sønn jeg får se en gang iblant og som holder meg i live.

Hvorfor i helvete ta sjansen når alle ser hvor galt det går? Sure, et fåtall klarer å bruke det en helg eller to i mnd, men de er gjerne etablerte med grei økonomi og ting på stell. Noen liker ikke rusen, men utrolig mange begynte å ta livet av seg på måten TS gjør nå. Spis flein, røyk en rev, DMT whatever. Hvis man har litt vett og merker at man dras mot opiater så hold deg langt pokkers unna.