Så mange flotte svar her. Tusen takk. Jeg klarer fortsatt ikke multisitere (...wenjjtgkwmego...) men skal prøve å få svare alle i samme innlegg.

Sykmelding er så og si aktuelt. Jeg har vært sykmeldt kun èn gang, og det gjorde ting vondt verre for meg dessverre. Uten jobben blir det tilnærmet null sosialisering, eneste det blir er et par telefoner til mamma. Jeg går i full isolasjonmodus når jeg ikke har jobb. I gode perioder kan jeg gå ut av huset. Den gangen jeg var sykmeldt var ting så ille at jeg ikke klarte å gjøre annet enn å grine, husker jeg var ekstremt sår rundt øynene fordi jeg hadde grått så mye. Gråt i flere timer hver eneste dag. Følte livet hadde gitt meg opp og at jeg aldri kom meg videre, hadde veldig overbevisende suicidale tanker, men prøvde ikke å ta livet mitt. Tror jeg har et lite håp der inne et sted siden jeg enda ikke har prøvd å ta livet mitt, men jeg har ett selvmordsforsøk bak meg. Det er en del år siden.

Jeg fikk unnvikende personlighetsforstyrrelse diagnosen for ikke så lenge siden. Men det har ligget litt i lufta at det er diagnosen helt siden jeg var i slutten av tenårene, men pga alder kunne ikke diagnosen stilles. Nå skal jeg jo få riktig behandling, ettersom jeg har fått riktig diagnose. Jeg har trekk fra paranoid personlighetsforstyrrelse og jeg har tilbakevendende depressiv lidelse. Har også noen trekk fra emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.... Så ja, er mye på papiret, men den "fullverdige diagnosen" er AvPD. Jeg kjenner meg hjemme i denne diagnosen også, leser man om symptomene og forklaringene på hvordan en person med denne diagnosen opplever verden, så er det meg.

Vet ikke helt hva som er greia med alkohol. Alkoholisme ligger i familien. Jeg kan ikke drikke iallefall, for jeg drikker meg så hinsides full at jeg blacker ut, og om jeg ikke gjør det så driter jeg meg bare loddrett ut. Jeg gidder ikke bli som pappa.. Så jeg lar være. Er selvdestruktiv som faen fra før, trenger ikke gjøre vondt verre.

Skal sjekke ut podcasten som er nevnt. Har sjekket ut gruppa på face, men tør aldri skrive noe der under fullt navn. Jeg hater at folk vet ting om meg, jeg vil dele minst mulig, samtidig så skulle jeg ønske noen faktisk kjente meg som den jeg er... Men samtidig ikke, for jeg er så forferdelig at fy faen. Nytt miljø og ny jobb fikk jeg for noen få år siden, og jeg trives godt i den nye jobben min. Jeg er ikke del av noe miljø, for jeg har ikke venner. Jeg bor på et sted der svært få vet av meg. Det syns jeg er godt. Er kun familien til eksen som kjenner til meg her, samt kollegaer. Men de kjenner jo ikke meg, de bare vet av meg... Og det er jo nok.

Det er slitsomt å hele tiden hate seg selv så intenst at en bare vil rive seg selv ut av egen kropp. Føler jeg sitter fast i meg selv, som et fengsel. De fleste som har slitt med depresjon, selvhat og lignende kan relatere til denne følelsen.. Har så vondt i hjertet noen ganger. For jeg vil meg selv så mye vondt. Samtidig så syns jeg noen ganger synd i meg selv, og tenker at fy faen det her skal jeg klare. Jeg skal bli den beste versjonen av meg selv og bli lykkelig.. Men så faller jeg tilbake, står å ser meg i speilet og griner fordi jeg ser ut som et misfoster. Jeg er veldig utseendefiksert når det kommer til meg selv, for jeg føler personligheten min er så fæl at utseende er det eneste jeg kan vinne med. Greia er at utseendet mitt også er grusomt, så jeg vet liksom ikke hva jeg skal fokusere på. Ingenting er bra og alt er bare håpløst. Sitter ofte å tenker og kverner på hvor teit og dum jeg er, blir ofte flau etter jeg har sagt noe fordi jeg syns det jeg sa var fælt. Overanalyserer og overtenker alt. En samtale på noen få ord med en random person kan jeg tenke på lenge etterpå. Om noen ser på meg tenker jeg at de syns jeg er stygg og tenker at det er synd i meg, som er så uheldig her i livet, som hverken er intelligent eller pen. Det herjer på som bare pokker.. Det skrur seg ikke av heller selv om jeg prøver å vri på det. Klarer noen ganger å putte det i noen bokser som jeg plasserer bakerst i hodet. Men fungerer definitivt ikke alltid.

Igjen, takk for mange svar. Dere er fine.