Jeg føler med deg, kjærlighetssorg er noe av det værste som finnes.
Gikk gjennom ett brudd for noen år siden, å søkte tilflukt i rus for å "dempe" sorgen.

Rusa meg mye før vi ble sammen, å de første årene etter vi ble kjærester var jeg nesten helt rusfri. For første gang i livet mitt følte jeg meg "komplett" og livet var en dans på roser. Den redde, sinte, kyniske, rusmisbrukeren jeg hadde blitt fantes ikke lengre.
Et par år senere døde faren min brått, som følger av sin egen rusmisbruk. Dette viste jeg ikke hvordan jeg skulle takle, å jeg begynte å ruse meg i smug. Det tok heller ikke lang tid før jeg begynte å selge hasj og Amfetamin for å finansiere bruken.
Etterhvert som misbruket mitt vokste, å jeg løy mer og mer, ble jeg ikke den beste mannen å være i et forhold med. (Er i tillegg bipolar)

Til slutt fikk hun nok, å dro på dagen. På dette tidspunktet hadde allerede misbruket mitt tatt helt av. Jeg brukte Amfetamin, Rivotril, røyka hasj hver dag, og finansierte bruken med salg.

Etter bruddet ga jeg totalt faen i alt, jeg klarte ikke lengre å få solgt det jeg krita, begynte med sprøyter, og etter noen få måneder var jeg hekta på opiater (heroin/dolcontin)

Dette holdt jeg på med i ca 2år.
På de årene har jeg mistet nesten alle vennene mine, jeg har løyet, stjålet og oppført meg som en idiot mot alle jeg hadde kjær, i tillegg hadde jeg nesten 50k i narkogjeld. Har alltid sett på meg selv som moralsk, pålitelig, og god venn. Jeg forandra meg til alt det jeg hater og er i mot.

Jeg advarer deg hvor galt det kan gå. Det kan faktisk bli værre, mye værre. Jeg sliter enda i dag med alt jeg har gjort.

Hold ut, søk hjelp om du trenger det, for jeg ønsker faktisk ikke min værste fiende å gå igjennom det samme som meg.