Det var en illustrasjon på situasjonell selvtillit. Har du en mestringsfølelse på et område, er du ikke nervøs, du vet du takler hva som helst som skjer innenfor den rammen. Mestringsfølelse bygger du helst opp ved å faktisk mestre noe, ellers lever du en vrangforestilling. Utfordringen er å ta den mestringsfølelsen og overføre den til generelle, ustrukturerte situasjoner.

I edru tilstand har jeg lite å bidra med i samtaler og sosiale sammenhenger utenfor den nærmeste familien. Når hemningene er fjernet kjemisk, kommer alt fram. Alle historiene, erfaringene og kunnskapen blir plutselig interessant, jeg har tro på at det er noe andre vil ha glede av, jeg forteller engasjert og det gjør andre engasjerte. Samtidig som jeg blir mer interessant fordi jeg uttrykker mine skjulte kvaliteter, blir også andre mer interessante for meg. Jeg klarer å bry meg mer og å spørre å grave på den måten folk faktisk liker, sånn at de får snakke om det de ønsker å dele. På den måten har jeg utilsiktet, i rusa eller manisk tilstand, fått høre svært personlige historier fra tilnærmet fremmede. Jeg antar at jeg utstråler en vibe som sier at jeg ikke er dømmende, er å stole på, og genuint bryr meg.