Min harde lærdom er at foreldre generelt ikke er særlig forståelsesfulle når det gjelder knark.

Var så lur at jeg var ærlig om mitt hasjbruk første gang min mor fikk misstanke. Det har totalt sett ikke ført med seg annet en drit. Nå vet hele familien, og det virker til at flesteparten ser på meg som en fullblods plata-knarker. Alt fra moralpreken av slektninger offentlig på Facebook, til følelsen av å ikke bli ansett som et skikkelig menneske/tatt seriøst i diskusjoner lenger.

Mulig jeg bare har en veldig konservativ familie, men har inntrykk av at det generelt er regla her i landet.

For min del holder jeg "ærlighet varer lengst" på en høy fane. Desverre, når det gjelder akuratt dette temaet, så synes jeg nå at det eneste riktige som nordmann er å ljuge.
Jeg tjente ingenting på være ærlig, selv den gode samvittigheten jeg da fikk føler jeg meg nå fratatt.

Så, valget er uansett ditt. Bare husk at dette er et "point of no return" som potensielt kan fucke opp forholdet ditt med familien for alltid. Det spiller ikke alltid noen rolle om du er en go'gutt ellers. Folk blir irrasjonelle av dop. På begge sider av linja.

Good luck! (Chuck)