Du spør om det verste og nevner avhengighet og langtidsvirkninger. Det er mange faktorer man kan gå etter. Hva mener vi med et farlig rusmiddel? Dødlighet? Samfunnskadelighet? Avhengighet? Det er mange som scorer høyt. Heroin, Alkohol osv. Men det første som slo meg var et legemiddel som jeg har sett ha en økende trend de siste årene. Rivotril. For meg er dette en av de verste. Den er ikke veldig dødelig alene og er kanskje uskyldig iforhold til Løsmidler og mange andre rusmilder. Men det er denne uskyldigheten som kanskje er dens verste fiende.

Det er et legemiddel, og unge voksne og ungdommer har kanskje en lavere terskel for å ta et legemiddel de kanskje finner i skapet hjemme. De prøver i smug og får en god opplevelse. De kommer seg unna tankene sine og kan slappe av. Wow hvorfor har ingen fortalt om dette før? De forteller en håndfull av sine gode venner og deler ut. Etterhvert er det en som kjenner til at disse er lett tilgjengelig på gata og kjenner en som kan få tak i mer ettersom det blir fort tomt i skapet til foreldrene. Det er fortsatt i stadiet hvor det er i smug. En liten pause fra hverdagen. Noen gjør det for gøy. For andre blir det noe de har lett etter. Frihet fra tankene, det å ikke føle på noe. Få vekk det vonde. De har kanskje funnet en ny venn. Det er enkelt å ha med seg rundt, lukter ikke og man fungerer bra i hverdagen på det. De har enda kanskje ikke lest noe om bivirkninger eller avhengighetsrisikoen. Det er jo noe man får av legen. Det kan ikke være så farlig.

Rivotril er mye sterkere enn mange andre benzoer og har en veldig lang halveringstid noe som gjør at den sitter lenge i kroppen. Kroppen blir fort vant til denne rivotrilen. Og kanskje funker ikke en halv eller en pille lenger. Man trenger mer og for å få mer effekt så finner man ut at hvis man tar en pils eller to blir det ekstra chill. Dette blir kanskje en helgegreie men søndagen er så hard og noen ganger kommer man nesten ikke til seg selv før på mandag. Man tenker man kanskje må roe ned. Men det er ikke mer ille enn at man overlever. Man har sett hvor dette kan dra deg. Til og med noen venner spør hvordan det går. Noen trekker seg unna, noen sier du har blitt mindre hyggelig å være med. Du ser ikke helt problemet. Du har testet det litt og har det under kontroll. Du går jo på skole og jobber litt iblant.

Etterhvert begynner rettferdigjøringen for å fortsette på tirsdagen og onsdagen. Man kom jo seg gjennom skolen. Med et nødskrik vel og merke. Ingen kan si at det er et problem da. Jeg har vasket leiligheten idag og søkt på en ny jobb siden jeg mistet den andre pga jeg ikke møtte opp til vakt. Dette fortjener jeg en belønning for. I gjengen var det ikke alle som fortsatte, noen syntes det er no dritt. Det er du enig i sier du og sier du ikke har brukt det på lenge. Du har blitt flink til å skjule det for vennene dine. Du begynner å føle deg litt dårlig noen dager hvor du ikke kan ta det. Disse dagene holder du deg for det meste alene og kaldsvetter litt. Angsten er mer tilstedet. Shit det her har ikke skjedd før. Fort muligheten byr seg tar du tre stk og vipps er du fin igjen.

Folk som ikke kjenner deg sier du er morsom å henge med! Smiler og kødder og er litt gærn. Full av liv. Men vennene dine smiler bare nervøst og klarer ikke å plassere deg helt. "Han ser vel litt sliten ut"? "Men han smiler jo, og det ser jo ut som han har det greit". "Nei han er jo helt utafor ser dere ikke det eller" sier noen andre. Alt bak ryggen din, i smug. Alle prater om deg mens du stuker rundt i byen og er kongen av verden mens gamle klasseveninner forteller rykter om deg hjemme på bygda. Etterhvert så klarer du ikke å jobbe uten å ha tatt en pils og en tablett. Disse nervøse smilene fra venner blir til konfrontasjoner hvor du nekter alt. Hvordan kan de våge og spørre. Når du fortsatt nekter spør kanskje en hva den brune glassflasken med pillene som er pakket inn i plastfolie nederst i baggen er. Du blir forbanna og flyr ut døra. Hvordan våger de å snoke i mine ting. Du stikker dit du føler deg velkommen og forbanner dårlige venner som ikke respekterer en dritt. Penger er det lite av og nasking i butikker og kisoker blir dagligdags. Du havner på fylla. Havner i leiligheter du aldri trodde du ville være i. Dagene forsvinner og du får karret deg til legen og blir sykemeldt. Hvordan gikk det så fort? "Fort?" sier venner. Vi har prøvd å si det til deg i lang tid. Nei? "Du trenger hjelp" sier noen mens du unngår øyekontakt.

Du prøver å slutte. Du skjønner du har et problem men tør fortsatt ikke å svelge stoltheten å si det til noen. Du prøver i stillhet selv, men abstinensene er helt jævlige. Venner og familie er dritt lei. Kun noen få er igjen etter all stjelinga og lyvinga. Du får høre historier om alt det idiotiske du har gjort. Ting du ikke husker. Det var jo ikke sånn, jeg hadde jo litt kontroll. Du skammer deg. Og skammen er enda værre nå. Det er vanskelig å slutte alene og enda vanskeligere å be om hjelp. Du vet løsningen og plutselig er du på'n igjen. Men nå vet du hvordan skuta gynger og hvordan du kan få den til å gynge skikkelig. En uke senere våkner du opp på sykehuset. Håndjern på den ene hånda. En politimann som rister på hodet. Du husker ingenting, frarøvet dine minner. Men en familie sitter også frarøvet. Frarøvet sin sønn og bror. Han som satt i pasasjersetet i bilen du kræsjet i pille og alkoholrus.

Det er kanskje en litt klisje historie men du ville ha en tekst og et slikt hendelseforløp har jeg sett flere ganger. Ikke alltid endt like ille. Noen ganger endt bra. Men veien dit kan være overaskende kort og for en som står på utsiden og følger med så er det utrolig vanskelig å få gjort noe med det. Rivotrilen og all benzodiazepiner skviser sakte men sikkert ut all personligheten din og livsgnist og til slutt sitter du igjen som et følelseløst spøkelse. Som et skall av deg selv. Det er utrolig trist for alle rundt deg og det er vanskelig å se det selv. Ungdommer har mye lavere terskel for å prøve en tablett som folk får fra legen enn feks heroin. Det gjør at et stort speketer av forskjellige folk prøver det av forksjellige grunner. Benzotåka kommer så snikende og luskende noe jeg mener gjør den utrolig farlig og skummel for unge mennesker som er i utvikling og møter en ukjent verden i en periode av livet uten mange stabile holdepunkter.

Det er mange som klarer å holde det i sjakk og det er ikke alle som blir junkier heller. Men gang på gang har jeg sett folk forandre personlighet og havne i en litt dårlig spiral det er vanskelig å komme ut av. Og det verste av alt er at når du til slutt begynner å komme litt ut av pilletåka og er motivert for å slutte, så sitter du igjen med en enorm avhengighet. For man blir helt sykt avhengig av disse pillene. Og på toppen av dette er abstinensene helt forferdelig. Særlig etter mange års bruk.

Det er lett å bli fortvilet i en slik situasjon. Og hvis man har blandet det med alkohol og andre rusmilder har man nok vært helt apekatt og kanskje mistet mange venner. Kanskje vært naskekongen i bygda og fått bøter og truet med fengsel. Plutselig sitter man der. Alene, uten skolegang, med gjeld og et rusproblem som gir deg heavy abstinenser hver gang du prøver å slutte. Ikke er det gøy og ikke får du godfølelsen av pillene lenger. Du føler deg bare tom. Samtidig har årene gått og kompiser får seg utdanning og kommer seg videre i livet. Det kan være vanskelig når du lurer på hvor all tiden ble av.