Et menneske skapt i Guds bilde, skapt til samfunn med Gud, må nødvendigvis ha fri vilje. Det er en forutsetning for en hvilken som helst autentisk relasjon at det er et alternativ å velge det bort - og da er selvsagt kjennskap til alternativet også nødvendig (kunnskspens tre og så videre). Hvis Gud er sannhet, godhet, hellighet etc så må det eksistere noe som er fravær av disse, og et menneske med en åndelig dimensjon må kjenne til det. Du kan ikke være uskyldig om det ikke eksisterer synd, eller om du ikke kjenner til den (det er med andre ord forskjell på uskyld og naivitet). Hvorfor Gud skapte noe som helst sier vel ikke fortellingen så mye om, bortsett fra at "han så at det var godt". Men hvis han altså skulle skape et menneske som han skulle elske og som skulle få det ultimate privilegiet å kunne ha en relasjon til Gud selv, så kommer man logisk sett ikke utenom fri vilje og syndefall. Hele perspektivet på hva som er viktig i kristebdommen gjør lidelse på gjorden ganske mye mindre viktig enn det gjør fra et rent jordisk perspektiv. Akkurat det deler det jo med mange andre livsssyn også, det er ikke noe universell enighet om at av fravær av lidelse er det ultimate målet på et en god verden.