OK, men ureflekterte innlegg har ingenting i vitenskapsforumet å gjøre. Å diskutere idioti vi ikke engang gidder å kaste bort bytes på er ikke forferdelig relevant.

Ah, solipsisme. M'kay. Greit. Hvis vi holder oss til et regime hvor vi faktisk kan diskutere noe som fuckings helst, så er jo mye gjort. Da må vi også, som et absolutt minimum, ta utgangspunkt i en eller annen kobling mellom observasjoner og virkelighet. Vi antar for eksempel at en simulering krever en eller annen form for regnekraft. Eller at fysikken som simuleres på ett eller annet vis er ment å, om ikke være koherent, så i det minste fremstå som koherent. Men la meg spisse kriteriene mine litt for å unngå videre misforståelser: Når jeg bruker ord som "matematisk umulig", så er det en implisitt antakelse her om at vi ikke introduserer frie variabler på av samme kaliber som Gud. OK? For hvis du skal begynne å kødde med at logikk i seg selv kan manipuleres av den som simulerer for oss, så har du gjort akkurat det. Og det er ikke interessant engang som tankeeksperiment.

Ikke etter et kriterium hvorved diskusjon på noe vis er mulig eller ønskelig. Jeg hadde ærlig talt litt høyere tanker om deg enn dette.

Spørsmålet, slik jeg ser det, er om simuleringshypotesen er like tøvete som gudshypotesen, og det er den ikke - men det er ikke fryktelig langt unna.

Men har du på noe tidspunkt i ditt liv forsket på hva som skjer i grenseland mellom ulike regnemodeller? Hvis vi tar en eller annen empirisk beskrivelse av hydrogen- og oksygentkjerner for gitt, så kan vi i dag med nær sagt perfekt presisjon simulere elektronstrukturen til et vannmolekyl. Vel, hvis vi antar at eventuelle magnetfelter er små nok til å kunne betraktes som en perturbasjon, selvsagt. Et vannmolekyl i et magnetfelt som tangerer en hurtig roterende hvit dverg er hakket mer utfordrende å simulere korrekt. Men det er også mulig å gjøre, og om noen år er vi der. Vi har veldig gode estimater for akkurat dette problemet tilgjengelig allerede. Men ok, si du er ikke bare er interessert i ett enkelt vannmolekyl, men i en hel kjemisk reaksjon som foregår i vandig løsning. Skal vi nå for eksempel simulere et mol med vannmolekyler, samt reaktantene? Vi har en regnekostnad som skalerer faktorielt, og vi skal nå multiplisere antall elektroner med en skaleringsfaktor og 10²³. Yeah, no. Dette innrømmer du langt på vei selv at vi kan drite i, så en representasjon av hele systemet med én enkelt bølgefunksjon utgår. Okidoki, la oss være litt mer intelligente! Vi simulerer reaktantene våre med høy grad av nøyaktighet, de nærliggende vannmolekylene ligeså, og ettersom vi beveger oss lenger og lenger vekk fra reaksjonen vår, så blir simuleringa av vannmolekylene grovere og grovere. Det går an, men du får artefakter du ikke blir kvitt. Det er en matematisk nødvendighet. Skal du være perfekt smooth og garantere at denne gradvise reduksjonen i nøyaktighet blir vakker og elegant, så har du et problem med nesten samme umulige kompleksitet som å bare regne supernøyaktig på alt sammen innledningsvis. Og det blir enda verre når du begynner med reaksjoner på overflater, eller molekylmekaniske foldinger og slikt.

Totalt urimelig å trekke inn dataspill når vi diskuterer grafikk altså? Come on. Nå klamrer du deg til halmstrå i vinden.

Ja, og utspill som dette gir innlegget ditt et preg av Dunning-Kruger. De fleste jeg kjenner som jobber med solvatiseringseffekter er nemlig ganske enige om at vi aldri vil kunne behandle kjemiske systemer i løsning med samme grad av nøyaktighet som isolerte molekyler i vakuum.

Deus ex machina, ikke relevant eller interessant. Da går jeg heller i kirken, for der får jeg kaffe og vafler etterpå.

Ja, og svaret ditt bommer. Vi har tenkt på det, vi har vurdert det og vi har landet på at det er ganske teit. Det er ikke slik at vi ikke evner å ta inn over oss tankene dine, men heller det at de er tuftet på antakelser som eliminerer enhver mulighet for rasjonell diskurs.

Det er fryktelig enkelt, vi har opp gjennom årene innsett at vitenskapelig diskusjon krever at folk opptrer vitenskapelig ubegrunna synsing er i så måte bortkasta bytes og lukes vekk.

Du besvarte ikke et dårlig spørsmål, men en ubegrunna påstand, så kritikken din bommer.

Det gjorde jeg heller ikke. Jeg kritiserte deg for å ignorere den relevante biten av debatten og heller henge deg opp i noe som var så innholdsløst at det ble fjerna. Vil du kjempe mot vindmøller, så er kommentarfeltene eller facebook langt mer egna arenaer.

Hadde innlegget vært formulert som et spørsmål hadde det fått stå. Bastant avvisning uten begrunnelse - not so much. I tillegg er en langt mer velfundert kritikk av hypotesen allerede fremmet, så hvorfor ikke heller finne svakheter ved denne? Hvis du ønsker en debatt om vitenskapsdidaktikk og pedagogikk, så for all del: Opprett en tråd om det! Jeg skjønner virkelig ikke helt hva som er problemet her.

Drit i den der, 'a. "Vi får være enige om å være uenige" er så evig bullshit.

Det er nærliggende å tro at du her spiller "no, YOU!"-kortet mot meg. Fordi, jeg sier at innlegget ditt fremstår prega av Dunning-Kruger, og du velger å sitere meg på det og impliserer her at problemet heller ligger hos meg. Er det en korrekt oppsummering av hva du mener med sitatet og det særdeles lite informative "Mhm"-et? Eller mener du noe annet? Oppklar gjerne.