Sitat av
lidran
Jeg får en følelse av at du maler deg selv opp i et hjørne. Ut fra det du skriver er du «fucked» - akkurat som forteller deg selv. Du har prøvd «alt» og det du ikke har prøvd ønsker du ikke å prøve. Det er selvsagt, og heldigvis, en illusjon at du er «fucked».
En ting er å gå til psykolog, en annen ting er å motta behandling fra en psykolog. En psykolog kan ikke gjøre deg frisk. En psykolog kan hjelpe deg å hjelpe deg selv. Så det er mye man kan prøve uten å egentlig prøve det. Man må satse, følge opp over tid og ha et aktivt forhold til slik behandling. Jeg sier ikke at du ikke har hatt det, men det er verdt å tenke gjennom.
En liten observasjon, ta det for det det er: Jeg kjenner deg nesten ikke etter å ha lest det du skriver. Jeg skjønner at du har det veldig fælt, at du sannsynligvis er genetisk disponert for «noe» og at du ruser deg, men det blir veldig overfladisk. Jeg får overhodet ikke tak på hva som plager deg, hva som skaper angst eller hvorfor du er deprimert. Hva tankene surrer rundt bortsett fra det depresjonen hvisker deg om at du er lite verdt. Du trenger overhodet ikke fortelle om det her altså, jeg synes bare det er så mye mer vanlig at folk starter i andre enden. Forteller om hvor det startet, hva de tenker på, hva de er redde for, hva de ikke mestrer, hva de har mistet osv og ikke bare hopper rett på «jeg har så mye angst at jeg spyr». Så derfor lurer jeg på om du har kontakt med disse følelsene eller om det er noe du ikke tar tak i selv. Noe du fornekter eller fortrenger. Eller i beste fall nødig snakker om. Om svaret er ja, så mener jeg det er en viktig observasjon. Nå er det ikke slik lenger at man tenker at å snakke om gamle traumer eller følelser generelt er sett på som den beste behandlingen, men står man fast så må de jo identifiseres slik at man vet hva man skal forsøke å endre på.
Ellers så forteller du om en psykisk syk mor. Det vet jeg veldig mye om, og det har hatt enorme konsekvenser i mitt liv. Selvsagt kan genetikk spille en rolle, men det å ha en psykisk syk forelder når man vokser opp kan ha konsekvenser langt utenfor det. Her er ordet tilknytning nøkkelen. Omsorgspersoner som ikke er tilgjengelig kan skade den følelsesmessige utviklingen hos et barn, noe som kan ha store følger. Også et mulig spor å følge. Denne artikkelen synes jeg oppsummerer det hele ganske bra:
https://psykologisk.no/2015/12/den-u...elige-smerten/
Jeg må si at jeg ikke skjønner hvordan du uten videre avfeier SSRI og med det tilsynelatende all medikamentell behandling. Spesielt samtidig som du kjører i deg stoffer som man vet har potensial til å forverre både angst og depresjon. Jeg skjønner at sex er viktig, men noen måneder eller et år for å kanskje få den krykka du trenger for å få et godt liv? Sorry, den holder ikke! Dessuten er det ikke alle som opplever slike bivirkninger, det finnes flere typer SSRI/SNRI som kan gi forskjellige bivirkninger hos deg og det finnes andre typer antidepressiva (MAO-hemmere, trisykliske- og tetrasykliske antidepressiva og stemningsstabiliserende medisiner slik som Litarex/litium) som evt kan forsøkes. Det finnes også ikke-medikamentelle behandlinger så som ECT («elektrosjokk») som muligens kan forsøkes, selv om det oftest anbefales kombinert med medikamentell behandling. Og så er det jo mulig å behandle angsten medikamentelt med noe helt annet, noe som vel kunne gitt et løft i seg selv. Poenget er at du tar sorgene på forskudd, og den sorgen du er redd for er det vanskelig å sympatisere veldig sterkt med når det er snakk om å berge er liv.
Uansett, flott at du kommer deg til lege. Jeg ville, basert på det du skriver, insistert på henvisning til psykolog - kanskje aller helst ved en poliklinikk. Hvorfor poliklinikk? Fordi selv om du kommer til en samtaleterapeut, så er det kort vei til å få en skikkelig medikamentell vurdering hos psykiater. Å overlate medikamentell behandling til fastleger i slike tilfeller er etter min erfaring ikke spesielt gunstig. De har ofte rett og slett ikke peiling. De har gjerne ett enkelt preparat de forholder seg til, skriver ut til alt som lukter «psykisk» og gir opp til anbefalt maksdose. En psykiater vil ha en helt annen oversikt over aktuelle medikamenter for akkurat din tilstand, kanskje også med innspill fra deg angående frykt for bivirkninger, og de har ofte en annen tilnærming til dosering (titrerer opp til effekt, evt avbryter hvis bivirkninger blir for ille - uansett anbefalt dosering). Selvsagt kan du henvises direkte til privat psykiater med avtale, men man snakker ofte enormt lange ventetider.
Lykke til!
Jøss! Takk for innspill. Det var mange gode svar her. Helt klart over det jeg forventet. Har lyst til å svare alle, men har vært en travel kveld. Ligger i senga å angster nå (begrep jeg lærte over her.
Skjønner hva du mener. Synes det er vanskelig å se meg selv. Det er mye enklere å sette seg inn i andre problemer. Helt ærlig vet jeg ikke hva som feiler meg. Som jeg skrev i første posten tror jeg det er både arv og miljø. Moren min hadde bipolar lidelse, og hele hennes familie er plaget med psykiske problemer. Jeg har ikke maniske perioder, så bipolar er vel utelukket med engang.
Som person er jeg helt klart mest lik min mor, kjenner meg igjen i mye av det hun fortalte mens hun levde. Hun døde når jeg var i tenårene. Dette var også tungt for meg. Brukte ett helt år i ettertid på å røyke meg fjern hver eneste dag. Mye på grunn av flukt og kontrollere følelsene.
Mye av problematikken kommer nok fra barndommen. Den var veldig ustabil. Ingen trygghet, konstant konflikt, trusler, nesten på grensen til psykisk terror av og til.
Tror ikke jeg fikk de grunnleggende bohovene man har som barn, spesielt det med trygghet. Visste aldri når mor tok oss med til en eller annen sketchy mann som var det utvalgte for øyeblikket. Dette likte selvfølgelig ikke far, som ofte kom å lagde drama og skriking. Vi var aldri skjermet for noe, så min måte å takle det på var å koble helt ut. Noe jeg fortsatt gjør den dag i dag. Hvis jeg kommer borti en konflikt går jeg automatisk inn i beskyttelsesmodus.
All uroen hjemme påvirket meg på alle områder. Gjorde det elendig på skolen og utviklet en ekstrem sosial angst i ung alder. Grudde meg til skolen hver enest dag, det var ganske slitsomt i lengden. Dette varte helt til slutten av videregående.
Det er selvfølgelig mye jeg ikke forteller her. Har snart levd i 30 år, så det er mye som har skjedd.
Jeg var ikke bevisst på hvor ødeleggende barndommen var før jeg studerte på universitetet og lærte litt mer om det. Begynte å tenke tilbake og tenkte «Hva fan? Det der var jo helt sjukt.» Det forklarte veldig mye for meg. Men det løser fortsatt ikke problemet.
Akkurat hvordan alt dette henger sammen vet jeg ikke. Det er derfor jeg vil prate med noen som virkelig har peiling og kan finne ut noe konkret (profesjonelle altså, dere har mye fornuftig å komme med)
Alltid vært redd for ssri. Husker moren min fikk det utskrevet. Hun kastet hele pakka i søpla med engang og sa dette er farlig. Husker akkurat dette så godt. Skjønner at det er ironisk at jeg ukritisk har stappet i meg kjemikalier, men vil ikke ta antidep. Du har et poeng der. Samtidig tror jeg rusmidlene var den destruktive siden av meg, som ikke brydde seg om ting gikk galt. Knasket f.eks. store mengder MDMA tre dager på rad. Noe som er helt vak mål. Merkelig nok hadde jeg null nedtur. Kanskje seratoninlagrene mine var så tømte fra før at jeg ikke engang merket nedturen.. ikke vet jeg. Tok ikke rusmidler for å bli frisk, bare for å beskytte meg selv.
Hvorfor jeg ikke vil ta antidep er så enkelt som jeg ikke orker noe mer negativt. Vil ikke miste den intime siden av meg selv. Føler at hvis jeg mister den også så har jeg mistet enda mer, hvis det er mulig å forstå. Samtidig er det en medisin som kan fungere. Forstå det den som kan.
Selvfølgelig vil jeg ha det bedre. Men har du opplevd å være så langt nede at du ikke engang ønsker hjelp. Eneste du vil er å forsvinne og slippe å tenke.
Akkurat det der med DMT har jeg gjort mye research om. Det er et godt forslag, og helt klart noe jeg ønsker å oppleve, men ikke i denne sammenhengen. Har trippet ganske mye, så jeg er veldig kjent med konseptet. For meg personlig har det aldri gitt meg så mye i livet. Har opplevd komplett egodød og det er veldig spesielt, helt klart. Det jeg har opplevd på psykedelika er ekstremt interessant og kult, men ikke noe mer enn det liksom. Får bare «woo, det kiler i kroppen, alt føles annerledes, shiit, lyd er vakkert og vondt, wow, mønstre overalt, whaaaat, plutselig er jeg hele universet. Det er gøy men aldri fått noen åpenbaring som mange snakker om. Skulle ønske det var så enkelt.
Jeg skal se nærmere på tråden i morgen. Må angste meg i søvn nå. Sov nesten ingenting i går og ungene fyrer løs kl. 06, oh lord.. dette kommer til å bli tungt. Vil være opplagt for barna. Måtte forklare litt til eldstemann i dag at pappa var litt sliten og syk. Virker som de fatter det. Er bare livredd for at det skal påvirke dem på noen måte. Jeg gjør mitt best, det lover jeg.
(Er sikkert hundre skrivefeil her, skriver på mobilen med mannefingre)