Har tidligere gått på SSRI. Min erfaring:

Sex lysten ble ikke borte. Vanskelig å sette ord på det. Hadde lyst som bare det jeg, men min samboer måtte behandle meg litt ekstra enn tidligere i og med at den ikke holdt seg i giv akt hele tiden. Hverken jeg eller min samboer tok oss nære av dette. I alle fall ikke jeg Kan jo ikke si at jeg hadde det annet enn fantastisk. Hun var også klar over at det var tablettene som var årsaken, og ikke henne, det er også viktig å få frem. Tenker det kan være utrolig kjedelig hvis en ikke sier noe og bare begynner å knaske tablettene mens hukjønnet står og ser at den "detter ned" under akten....

Nei, jeg så ikke på sex'en som noe problem. Føler jeg gir mye til min partner for at hun skal ha det godt, og at jeg generelt nyter det selv. Jeg rett og slett elsker å se at hun har det godt. Nå skal sant sies at jeg rett og slett elsker sex, når og hvor som helst. Nesten umettelig der, så for den som er i en annen situasjon så ser jeg ikke bort i fra at det kan være annerledes. jo, det var litt kjedelig men det går fint an å prøve å løse det.

Hvorfor sluttet jeg? Magen, rett og slett. Når lukkemuskelen ikke trengs å brukes fordi "vannet" glir ut av seg selv i løpet av natten.... Ei heller merket jeg ingen hjelp i tablettene til slutt

Sier ikke at en skal prøve eller ikke prøve SSRI, men jeg sier at hvis det er kun pga sexen sin del en ikke forsøker engang så mener jeg det kan være litt dumt?

At enkelte draes mot rusmidler synes jeg ikke er det spor merkelig. Etter å ha testet amfetamin (hvor jeg mistet alle mine bekymringer og kunne være 100% meg og angstfri) fant jeg ut at dette var egentlig noe for meg. Det var helt perfekt. Dette er ca 20 år siden og den dag i dag vet jeg at det der er den rette medisinen for meg. Det var så godt at det var farlig, så dette tør jeg ikke teste flere ganger.

At du sliter med angst i seg selv forstår jeg er ganske tungt og vanskelig. Har både dette og 3 små barn. Tror ikke jeg hadde taklet rus perioder oppå dette igjen. Skjønner at det er vanskelig og det er vanskelig å komme med noen tips her, bortsett fra å si at hvis du ikke har det bra med deg selv så kjemp på for å få noen til å høre på deg. Vet du har nevnt at du har vært hos psykolog flere ganger. Dessverre må jeg skuffe deg å si det at dette kan være en kamp uten like. Å finne en som du klaffer med og forstår deg, og i tillegg som kan gi deg svar på mange ting du har lurt på, hvor du virkelig sitter der og tenker: Rart at denne personen kunne fortelle meg akkurat slik jeg har det. Faktisk hjelpe deg også. Disse psykologene vokser ikke på en snor for å si det slik. Men som sagt kan det koste mye av deg selv før du kommer dit.

Skal ikke si at en blir frisk av en psykolog heller, men at det kan hjelpe en er jeg helt overbevist om, og ett levende bevis på. Du jo i alle fall fått til noe her i livet, som skolegang å greier. Det er mer enn hva jeg har maktet, så ser helt klart håp her

Jeg trives heller ikke med meg selv og hvordan jeg har det, men jeg ble nødt til å leve livet på best mulig måte, som jeg selv makter.