Jeg får en følelse av at du maler deg selv opp i et hjørne. Ut fra det du skriver er du «fucked» - akkurat som forteller deg selv. Du har prøvd «alt» og det du ikke har prøvd ønsker du ikke å prøve. Det er selvsagt, og heldigvis, en illusjon at du er «fucked».

En ting er å gå til psykolog, en annen ting er å motta behandling fra en psykolog. En psykolog kan ikke gjøre deg frisk. En psykolog kan hjelpe deg å hjelpe deg selv. Så det er mye man kan prøve uten å egentlig prøve det. Man må satse, følge opp over tid og ha et aktivt forhold til slik behandling. Jeg sier ikke at du ikke har hatt det, men det er verdt å tenke gjennom.

En liten observasjon, ta det for det det er: Jeg kjenner deg nesten ikke etter å ha lest det du skriver. Jeg skjønner at du har det veldig fælt, at du sannsynligvis er genetisk disponert for «noe» og at du ruser deg, men det blir veldig overfladisk. Jeg får overhodet ikke tak på hva som plager deg, hva som skaper angst eller hvorfor du er deprimert. Hva tankene surrer rundt bortsett fra det depresjonen hvisker deg om at du er lite verdt. Du trenger overhodet ikke fortelle om det her altså, jeg synes bare det er så mye mer vanlig at folk starter i andre enden. Forteller om hvor det startet, hva de tenker på, hva de er redde for, hva de ikke mestrer, hva de har mistet osv og ikke bare hopper rett på «jeg har så mye angst at jeg spyr». Så derfor lurer jeg på om du har kontakt med disse følelsene eller om det er noe du ikke tar tak i selv. Noe du fornekter eller fortrenger. Eller i beste fall nødig snakker om. Om svaret er ja, så mener jeg det er en viktig observasjon. Nå er det ikke slik lenger at man tenker at å snakke om gamle traumer eller følelser generelt er sett på som den beste behandlingen, men står man fast så må de jo identifiseres slik at man vet hva man skal forsøke å endre på.

Ellers så forteller du om en psykisk syk mor. Det vet jeg veldig mye om, og det har hatt enorme konsekvenser i mitt liv. Selvsagt kan genetikk spille en rolle, men det å ha en psykisk syk forelder når man vokser opp kan ha konsekvenser langt utenfor det. Her er ordet tilknytning nøkkelen. Omsorgspersoner som ikke er tilgjengelig kan skade den følelsesmessige utviklingen hos et barn, noe som kan ha store følger. Også et mulig spor å følge. Denne artikkelen synes jeg oppsummerer det hele ganske bra: https://psykologisk.no/2015/12/den-u...elige-smerten/

Jeg må si at jeg ikke skjønner hvordan du uten videre avfeier SSRI og med det tilsynelatende all medikamentell behandling. Spesielt samtidig som du kjører i deg stoffer som man vet har potensial til å forverre både angst og depresjon. Jeg skjønner at sex er viktig, men noen måneder eller et år for å kanskje få den krykka du trenger for å få et godt liv? Sorry, den holder ikke! Dessuten er det ikke alle som opplever slike bivirkninger, det finnes flere typer SSRI/SNRI som kan gi forskjellige bivirkninger hos deg og det finnes andre typer antidepressiva (MAO-hemmere, trisykliske- og tetrasykliske antidepressiva og stemningsstabiliserende medisiner slik som Litarex/litium) som evt kan forsøkes. Det finnes også ikke-medikamentelle behandlinger så som ECT («elektrosjokk») som muligens kan forsøkes, selv om det oftest anbefales kombinert med medikamentell behandling. Og så er det jo mulig å behandle angsten medikamentelt med noe helt annet, noe som vel kunne gitt et løft i seg selv. Poenget er at du tar sorgene på forskudd, og den sorgen du er redd for er det vanskelig å sympatisere veldig sterkt med når det er snakk om å berge er liv.

Uansett, flott at du kommer deg til lege. Jeg ville, basert på det du skriver, insistert på henvisning til psykolog - kanskje aller helst ved en poliklinikk. Hvorfor poliklinikk? Fordi selv om du kommer til en samtaleterapeut, så er det kort vei til å få en skikkelig medikamentell vurdering hos psykiater. Å overlate medikamentell behandling til fastleger i slike tilfeller er etter min erfaring ikke spesielt gunstig. De har ofte rett og slett ikke peiling. De har gjerne ett enkelt preparat de forholder seg til, skriver ut til alt som lukter «psykisk» og gir opp til anbefalt maksdose. En psykiater vil ha en helt annen oversikt over aktuelle medikamenter for akkurat din tilstand, kanskje også med innspill fra deg angående frykt for bivirkninger, og de har ofte en annen tilnærming til dosering (titrerer opp til effekt, evt avbryter hvis bivirkninger blir for ille - uansett anbefalt dosering). Selvsagt kan du henvises direkte til privat psykiater med avtale, men man snakker ofte enormt lange ventetider.

Lykke til!