Jeg kjenner meg igjen i ALT du skriver. Det kunne faktisk vært meg jeg leste om. Jeg er også født med en hjerne som ligger langt under den vanlige "tilfreds/har det greit"-streken. Du vet, når folk verken er glad eller down, bare helt OK. Min ligger laaangt under den, så når jeg kjente lykke, kom jeg meg opp dit andre kommer når de har det helt greit.

Jeg har vært deprimert siden så lenge jeg kan huske. Da jeg var rundt 10 år dyttet jeg en pinne inn mot brystet, fordi noen hadde fortalt meg at hjertet ville stoppe om noe kom borti det. Klarte ikke skjønne hvordan alle rundt meg var så glade hele tiden. For å kjenne et snev av glede, var jeg avhengig av å glede meg til noe spesifikt. Så jeg kunne tenke på påskeaften, og fikk en "lykke" reaksjon som varte i 30 sekunder. Så var det over. Min normaltilstand var alltid dyster. Jeg fantaserte mye om noe bedre, men visste ikke hva det kunne være. Helt tragisk å tenke tilbake på hvor deprimert jeg var som et lite barn...
Tenårene ble ille, virkelig ille. Jeg begynte på SSRI da jeg var 21. Var så redd for å bli følelsesløs, alt det du leser av skrekkhistorier. Til slutt gav jeg etter. Hvorfor ikke, liksom? Depresjon dreper jo sexlyst i seg selv, så hvor mye verre kunne det bli av å evt bare PRØVE ssri en stund?

Jeg husker enda de første dagene etter jeg begynte. Jeg fikk en ferie fra hjernen min. Det er i denne perioden folk sier de ikke føler noenting, og at det er ille (dette før hjernen blir vant til SSRI-en). Jeg nøt det. Jeg var rett og slett ikke i stand til å dykke dypt ned i mørke tanker, jeg fløt rundt i nuet, følte ingenting dypt eller høyt, jeg bare var, og det var helt fantastisk befriende i begynnelsen. Dette var en slags lykke for meg, men for andre vil det kanskje oppleves som likegyldighet. Kommer aldri til å glemme de dagene. Jeg trengte de dagene.

Etter noen uker tok jeg meg selv i å nynne. Jeg kunne gjøre husarbeid uten at innsiden skrek "NEI", uten at alle celler jobbet imot meg. Det var liksom helt "greit" å gjøre husarbeid, og jeg nynnet faktisk. Kan ikke huske å ha nynnet noen gang i livet. Etter enda noen uker ble hele skalaen av følelser tilgjengelig for meg. Jeg kunne nå føle lykke, glede, 'grei-het', likegyldighet, tristhet, irritasjon, sinne, sorg. Latter ble noe nytt for meg. Jeg kjente det å le i hele kroppen!
Og depresjonen var ikke der lengre, iallefall ikke i den formen jeg alltid har opplevd. Den dype, mørke, vonde, skarpe normaltilstanden var ikke der lengre. Selvmorstankene forsvant, angsten i magen ble lettere. Jeg kommer aldri til å slutte. De reddet livet mitt.

Jeg får fremdeles dystre perioder, og er nok litt mer dyster enn gjennomsnittet(baksiden av medaljen av å være grublende, filosofisk og kreativ kanskje? ), det er slik jeg er skrudd sammen. Men intensiteten og varigheten er så ekstremt mye mindre, at det er sykt å tenke på at jeg levde i det helvete i så mange år. Livet mitt er tusen ganger bedre nå, dette er meg, sånn var det ment jeg alltid skulle være.

Men det er viktig å huske på at dette kun er min erfaring. Ingen hjerner er like, ingen lidelser er like. Jeg var heldig som klaffet så bra med min medisin første gang jeg prøvde den. Var innstilt på å prøve og feile flere typer, men det slapp jeg. Min mor som alltid har slitt med det samme, begynte også på antidepressiva (før meg, men hun var i 40 årene før hun 'turte') - og jeg ser det på hele henne. Det er som om personligheten vi er skapt med endelig kan få komme frem. For det er jo DETTE som er meg? Og det er det som er mamma. Som hun også sa til meg "noen trenger smertedempende, noen trenger antidep, noen trenger fysioterapi, noen trenger psykolog - hva er forskjellen, så lenge det gjør livet bedre? Vi har kun ett liv."

Snakk med legen din, få hjelp Terapi var poengløst for meg før jeg fikk begynt på SSRI. Og jeg prøvde terapi i maaaange år.

K27