Om noen religion skulle vært behjelpelig i søken om meningen med livet, skulle det vært Buddhismen. Buddhismens utgangspunkt er at for å forstå tilværelsen, må vi forstå mennesket selv. Tilværelsen oppleves hele tiden i menxneskets sinn. Som nevnt, er kunnskap en nøkkel, både om omgivelsene og eget sinn. Sånn jeg ser det, er meningen for hvert enkelt menneske å nå sitt fulle potensial. Stole på instinktene, og la universet vise vei (for å si det veldig fint).

Men for mange kan omgivelsene være forvirrende og feilledende. Man ser jo at gamle junkier som har levd hardt og møtt motgang fra tidlig alder plutselig "ser lyset" og får følelsen av å bli født på ny. De blir gjerne kristne, fordi kristendommen har et svar på hva som har skjedd, men en egodød som jeg snakker om her, har ingenting med religionens Gud å gjøre, men er noe som alle mennesker kan oppnå; Det er en paradoksal tilstand. Man er mye mere tilstede og årvåken enn i noen annen tilstand. Graden av funksjonalitet er også mye høyere enn i noen annen tilstand. Totalt løsreven fra omgivelsenes hindringer for oss i å nå vårt fulle potensial.