Hei folkens!

Vet ikke helt hvor jeg skal starte, men jeg har vært sammen med en jente i over 3 år nå. Denne jenta sliter noe forferdelig med angst og depresjoner. Hun startet ett læreløp som helsefagarbeider etter VGS, men ble ganske fort mobbet ut der av kollegaer og sjef. Dette gjorde ikke livet hennes noe enklere da hun har vært hardt mobbet igjennom ungdomskole og VGS.

Dette endte med noen ekstremt harde møter med veiledere, sjef og kommune der alle sammen jobbet mot henne. Heldigvis var hun organisert og hadde alltid med seg noen da disse møtene var stygge.

Læreløpet tok slutt etter noen mnd med sykmelding og hun ble hjemmeværende i ett år, som gjorde at hun kom under nav. Hun ble svært deprimert og så ingen lyspunkter i livet, dette var noe som forverret seg med tiden. Legen mente at hun var veldig trumatisert av hendelsen og at hun ville bli diagnosert med postraumatisk stresslidelse. Vi ble på en måte "narret" av nav om at hvis vi flyttet til en ny by skulle samboeren min få tettere oppfølging, noe som bare var løgn. Så det endte med at vi flyttet og sto uten penger i noen uker da nav ikke tok oss imot og nektet å gi oss hjelp, vi søkte om livsopphold og matpenger - men vi fikk ingenting da det var 1 mnd behandlingstid. Dette fordi det gamle navkontoret sa at de hadde kontaktet det nye nav kontoret og ordnet en overgangssak slik at det skulle bli en mykere overgang. Der sto vi med leiekontrakt i en ny by, og ett vedtak fra det gamle navkontoret som bare varte i 1 mnd fordi det skulle være en overgang med det nye kontoret.

Samboeren min fikk skaffet seg sommerjobb på ett eldrehjem, men klarte ikke å være der i mer en 2 dager da hun fikk flashbacks fra forrige læreløp og følte at hun ikke klarte det. Hun ble helt ødelagt og låste seg inn på do å var gråtkvalt. Dette endte fort med at sommerjobben ble avbrutt og hun nok engang ble hjemmeværende. Dette lagde en stor sprekk i sjelen hennes og hun følte at livet ikke var noe for henne.

Samboeren min dro til fastlege og fortalte om hvordan situasjonen var, og hun ble sendt til psykolog. På dette tidspunktet hadde hun en veldig snill og behjelpelig saksbehandler på nav. Saksbehandler mente selv at hun burde søke AAP da hun tydelig var deprimert, men måtte såklart avklare dette med behandler (Psykolog)

Behandler mente også at samboeren min har hatt det veldig tøft og mente hun fylte vilkårene for å få innvilget AAP, og at dette kunne være godt da det skaper ett sikkerhetsnett rundt økonomi og slipper det endeløse jaget om sosialstønad. Jeg deltok i ett av disse møtene med samboer og behandler og jeg fikk inntrykk av at behandler mente at AAP med videre behandling ville være det riktige steget for samboeren min.

sammen med sin daværende veileder på nav fikk hun hjelp til å søke AAP. Desverre sluttet denne veilederen under behandlingstiden og samboeren min sto uten noen saksbehandler i lang tid. Nav var tydelig på at behandlingstiden skulle ta 8 uker, men den ble forlenget da det manglet dokumentasjon fra fastlege. Dette ble ordnet med engang og ny behandlingstid ble gitt fra den dagen dokumentajson ble motatt.

Fra en ny veileder fikk samboeren min sms der det sto at all dokumentasjon var nå på plass og hun håpet at hun ville få innvilget AAP før maksbehandlingstid. Desverre ble denne damen sykmeldt og samboeren min sto igjen uten noen kontaktperson.

Noen ukers tid senere får samboeren min noen meldinger i aktivitetsplikten fra en ukjent veileder som sier hun skal behandle søknaden "Nå". Da er det snakk om at det er 1 dag igjen av behandlingstiden og det virker ikke som nav har startet engang. Dette gjorde samboeren min rasende, så hun sendte inn en klage. Dette satte fortgang i svarene hos den ukjente veilederen og hun skulle fremme klagen til sin leder. Det ble også sagt at det enda "manglet" dokumentasjon fra hennes behandler (Psykolog), men synes dette er rart da en annen saksbehandler sa at "All nødvendig dokumentasjon var på plass"

En uke etterpå ble samboeren min innkalt til ett møte der jeg ble med. Møte skulle handle om klagen over behandlings tiden som ikke ble holdt. Det som skjer i møtet er at de beklaget dypt over at dette har tatt lang tid og at slikt skal ikke skje. Resten av møte følte jeg handlet om hennes motivasjon til arbeidsmarkedet, og at hun ikke ville få innvilget AAP. Dette fordi hennes behandler (psykolog) hadde sagt at samboeren min ikke hadde noen diagonose. De mener at man må ha en sykdom eller sinnslidelse for å få innvilget AAP.

Det får meg til å skurre. Jeg var med i ett møte selv der behandler (Psykolog) var "for" at samboeren min skulle få innvilget AAP og mente selv at hun fylte vilkårene.

Her føles det som at søknaden blir behandlet i full hast i siste liten, med en baktanke på at den aldri skulle innvilges. Jeg føler at det er noe vanvittig galt i denne saken.

Jeg vet ikke helt hva vi skal gjøre videre. Er det noe vits i å klage på vedtaket, finnes det advokathjelp til slike saker uten at det koster skjorta? Jeg blir utrolig frustrert og lei meg på hennes vegne da hun har "kjempet" mot nav i flere år.

Uansett, takk for at du tok deg tid til å lese saken og beklager om dette er dårlig beskrevet. Det blir en del store hopp i tidsrom som kanskje gjør dette litt uforståelig, men jeg prøvde etter beste evne