View Single Post
Anonym bruker
""
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Jokkerella Vis innlegg
Definitivt! Og så er det sånn at i de aller fleste tilfeller så er det folk som har viet livet sitt til å hjelpe folk. Det kan bli veldig utfordrende når ''pasienten'' motsetter seg det arbeidet, det skal jo være plass til alle men en kan ikke forvente å bli prioritert hvis man ikke vil være åpen om hva det er som er den faktiske problemstillingen.

Så legger jeg til at jeg synes det er veldig synd når folk går frem på en sånn måte, da sitter man fort igjen med inntrykk av at det ikke finnes hjelp å få. Det gjør det jo, en av de få tingene jeg har forståelse for å være vag på er rusmiddelbruk. Men da må man være forstått med at dette ofte kan være roten til problemene en opplever.
Vis hele sitatet...
Nå har vel ikke jeg påstått at jeg ikke har fått hjelp og at ingenting fungerer. Når jeg har gått i terapi har jeg forsøkt så godt jeg kan å delta aktivt og være åpen, men jeg satt alltid igjen med en følelse av at jeg ikke fikk sagt det jeg ønsket, og at de egentlige problemstillingene aldri så dagens lys. Når jeg en sjelden gang satte ord på hva som egentlig er problemet, så følte jeg heller at tankene mine ble bekreftet eller at det ikke spilte noen rolle. At jeg gjorde store nummer ut av små ting og at jeg bare måtte skjerpe meg. Når jeg var tenåring klarte jeg lettere å si nøyaktig hva jeg tenkte og følte, men husket flere ganger at psykologen lo det bort. Fikk beskjed om å slutte å tulle, at det er ikke sååå ille og den rekka der. Når jeg gikk til psykolog sist så fikk jeg en god periode, og avlyste dermed en time. Fikk da spørsmål om jeg ønsket å avslutte..... Det var etter kanskje 5 timer. Noe som sa meg at problemene mine er ikke så store og jeg kaster bort tiden til psykologen. Så jeg avslutta bare. Den gode perioden gikk over etter kort tid.

Åpenbart vil jeg heller da ikke belaste helsevesenet og psykologer ved å kaste bort tiden deres når jeg ikke er mottakelig for samtaleterapi og heller ikke klarer å være ærlig. Er folk der ute som sliter mye mer enn meg og som trenger hjelpen mer enn meg. Mine problemer går ikke utover andre, jeg har ikke barn eller venner å ta hensyn til, kollegaene mine vet ingenting, familien min vet ingenting. Koster ikke staten mye penger i sykmeldinger og egenmeldinger som følge av psyken min (men det blir jo litt i året for noen dager klarer jeg rett og slett ikke jobb heller).

Jeg vet ikke lenger. Jeg vet bare at jeg ikke vil ha det sånn som jeg har det nå. Men jeg syns alt virker håpløst, antidepressiva også, og jeg har fortsatt ikke ordna time med lege.