Ja her var det mye rart... Først vil jeg nevne at jeg har diagnosen, fikk den for et par år siden, i godt voksen alder. Ba om utredning selv da jeg leste om Aspergers, og fikk en åpenbaring.. Jeg har fra barnealder visst at jeg ikke passet inn i "normen".
Har alltid vært en outsider, raring, spesiell, osv. Mobbet i grunnskolen, slitt med depresjoner, slitt med fullføre noe som helst av utdanning, relasjoner, ja den vanlige historien. På tross av dette klarte jeg til slutt få meg fast jobb, kjæreste, barn, og et A4 liv. Dette ønsket jeg egentlig ikke selv, men jeg tilpasset meg, som jeg alltid har gjort. Det virkelige problemet ble til da både kroppen og hodet sa stopp for 4-5 år siden etter samlivsbrudd, sammenbrudd på jobb, og store smerter i kroppen, pga slitasjegikt, m.m. I følge min psykolog skyldes det at jeg har overkompansert i forhold til diagnosen min. Jeg har nesten jobba meg ihjel på alle plan. Så idag er jeg ufør.

Det er en ting som "vanlige" folk har vanskelig for å forstå med Asperger, og det er at det som for for de fleste er autopilotoppgaver, og selvfølgeligheter, er for folk på spekteret oppgaver som krever nøye prossesering, øving, planlegging m.m.

"Vanlige folk" ser kanskje Aspergere som raringer, men jeg ser stort sett bare raringer. Jo mere "normal" noen er jo rarere er det. Dvs, at jeg ser "normal" som noe tilstrebet, et ideal som er abstrakt, ikke virkelig.

Et eksempel er å skrive dette. Jeg jobber hardt for å skrive uten å legge hele sjela i det, for da går det mye tid, med gjennomlesing, grammatikk, tolke m.m. noe som ofte fører til at oppgaver blir uoverkommelige, og jeg gir opp.

Selvmordstanker... joda, i rikt monn, men det er bare tanker. Planlegging av selvmord er noe helt annet, da er det alvor. Jeg vil ikke si noe mere rundt det, enn at jeg har et ønske om å leve, og fortsetter å se etter et godt liv, på tross av mye motgang og svært mørke stunder. En ting jeg har lært meg er at livet er alt mellom, sort/hvitt, varmt/kaldt, godt/vondt, yin/yang osv. Etter regn kommer sol, bla.bla. Så hvis man gir opp når det stormer som værst, får man ikke nyte sola etterpå. Dualitet. Alt har en motpol.

Til trådstarter: Det virker på meg som ditt største problem er depresjon, ikke autisme. Det er depresjonen som forteller deg at du er dritt. Dette vet jeg av laaang erfaring. Jeg har hatt store fordeler av min autisme uten at jeg visste at det var der det lå. Jeg har dyrket mine særheter/evner hele livet, og har derfor bl.a blitt en kompetent kunsthåndverker på mange områder.

Nå har jeg brukt en time på knote ned dette, og begynner bli sliten. Mye jeg vil si, men nå må jeg ta pause.

DU ER IKKE DIAGNOSEN, diagnosen er bare et omslaget på boka. Det er ikke et fengsel, men et verktøy til å se utenfor muren...