Sitat av
Benzoneboy
Ungdomskolen var ikke ille. Folk ville heile tiden hakke på meg og lage inside jokes. Jeg lo av det på tiden siden jeg trodde det var bare dem som prøvde å ha det morsomt. Skjønte ikke før år senere at det var mobbing. Jeg ble aldri fysisk angrepet siden jeg er ganske stor og trent lenge. Folk fikk vite at jeg hadde diagnosen ja, men ingen brydde seg om det.
Fordi jeg er så rar sier folk eller spesiell.
Folk mobber fordi det styrker lagmoralen. (Ikke et "oss" uten et "dem")
Det gjelder ikke bare ungdomsskole-elever.
Du blir ikke offer av å være rar eller spesiell, du blir det av å bli vurdert som den minste trusselen mot gruppa. Les: minst sjangs for å ta igjen, og derangere vedkommende i gruppa. Selv den mest sympatiske kan hive seg på i frykt for å bli den neste. Det gjør lite å ta det personlig, og hva du enn tenker selv om hvor du er nå så er det lite sannsynlig at de tenker det samme, om noe i det hele tatt.
Vurder å slutte å sammenlikne deg med de, så er det mindre sannsynlig at du synker til samme nivå. Kanskje du kan ha det bedre med deg selv om du tar stolthet i at du ikke følger akkurat disse perverse sosiale spillereglene.
Sitat av
Benzoneboy
Jeg er dritt lei av å ha denne diagnosen. Dritt lei av å se alle de tidligere folka jeg gikk i klasse med reise verdene rundt, feste, forhold etc og jeg har ikke smakt på 1% av det engang.
Jeg kommer alltid til å bli husket som han creepy retarden. Hvorfor skal jeg gidde å leve.
Ta en titt opp og ned i tråden her Mister.
Det finnes folk som forstår noe av det du opplever og som ikke ser på deg som den creepy retarden.
Du har 99% tilgode.
Hadde invitert deg på fest jeg. Selv om jeg egentlig foretrekker å feste alene.