Som Algernon sier. Det er akkurat det samme om du går glipp av et par fester, sammenkomster med venner eller et møte med familie, det holder at du driter deg ut én eneste gang så vil du aldri møte noen av de igjen, se lyset slukne med kunnskapen om at det kunne vært unngått og samtidig påføre dine nærmeste en stor, stor smerte.

Legger du deg inn selv havner du nok på en åpen avdeling. Der har du ganske mye frihet, selv om det er noen som skal sjekke hva du driver med nesten hele tiden. Men å bytte litt frihet imot å leve livet høres ut som en ganske grei deal spør du meg.

Du trenger ikke å svare meg på dette, men hvorfor kutter du? Dette er spørsmålet du må stille deg selv, og finne ut av med eller uten behandler. Det er vel selve essensen av å slutte med det, å finne svaret på det.

For meg var svaret at jeg ikke takler mine egne følelser veldig bra, enten det er overveldende mye eller et stort fravær av de. For mye, og jeg begynte å prøve å skru de av. Lykkes jeg ikke med det fikk jeg et usunt utløp gjennom å kutte, lykkes jeg ble følelsene gjerne borte så lenge at jeg kuttet for å føle noe igjen. Uansett hva jeg valgte, så tapte jeg den kampen.

Jeg kutter ikke den dag i dag, utenom et par små uheldige episoder her og der så har jeg vært uten selvskading i mange år nå. Så det er mulig å slutte, men det er faen ikke lett.

Lykke til.