Jeg spiste middag ca kl. 16:10. Rundt kl. 16:45 begynte jeg å spise ca åtti tørkede fleinsopp. De smakte litt vondere enn jeg hadde forventet -- jeg foretrekker dem når de er ferske -- men de gled da ned ganske greit, godt hjulpet av litt eplejuice. Ca kl. 17:30 gikk jeg opp i furuskogen like ved huset, og la meg ned. Jeg leste litt i Knausgårds helt nye bok, "Om høsten", og ventet på at soppen skulle begynne å virke. Jeg har høy toleranse for fleinsopp, og i tillegg hadde jeg spist mye middag, så jeg begynte å bli redd for at det ikke skulle skje noe som helst. En time forløp på denne måten. Jeg begynte å se svake effekter. Skyene ble villere og mer dramatiske, med snirklende, spisse former. Jeg så veldig svake antydninger til fraktaler og bølger i skyene. I tillegg begynte jeg å se ansikter i fjellene. Nakne fjellpartier i skygge, ble øyne og munner i ellers skogkledde fjellsider. Denne effekten var svak, og ventet. Jeg vet av erfaring at ting rundt meg har en tendens til å bli ansikter når jeg er påvirket av flein. Det er viktig å forstå at jeg ikke bokstavelig talt tror de er ansikter; jeg ser selvsagt at det f.eks. er kvister i furupanelet eller utstikkende former på bark, men hjernens naturlige tendens til å lete etter ansikter overalt, også der de ikke finnes, blir kraftig forsterket.

Jeg så at fargene kanskje var en liten anelse sterkere, men følte også at jeg kanskje bare innbilte meg dette, at det kanskje var ønsketenkning. Så jeg spiste ca 20 fleinsopp til. Jeg hadde brakt dem med meg i en liten plastboks. Jeg ventet, leste litt mer, hørte litt på musikk, så litt på utsikten og lot meg fascinere av skyene og av landskapet rundt meg. Det var en veldig fin høstdag, veldig varm, og terrenget hadde rukket å bli ganske tørt, for det var noen dager siden siste regnskyll. Men effekten av soppen lot virkelig vente på seg, og jeg tenkte at jeg var dum som ikke hadde spist på tom mage.

Da det begynte å skumre, rundt kl. 19:15, gikk jeg hjemover. Jeg kjente fortsatt ingen særlig effekt. Muligens litt ubalanse og en veldig svak fornemmelse av at det ikke var mine egne bein jeg gikk på, men jeg hadde ennå ingen sterk sitring i lemmene. Jeg kom meg inn inngangsdøra hjemme ca kl. 19:30, og satte meg til rette på baderomsgulvet. Det var der jeg hadde resten av soppen liggende, spredt utover tørkepapir og avispapir, rett på gulvet (med varmekabler under). Jeg var usikker på om jeg egentlig burde spise mer. På den ene siden ville jeg gjerne ha en skikkelig syk tripp, der og da. På den andre siden ville jeg vente til en helg, og helst trippe sammen med en venn. Men jeg gikk for instant gratification, og begynte å spise. Etter ganske kort tid hadde jeg spist ca alle de resterende 150 soppene, som da kom på toppen av de ca 100 jeg allerede hadde spist. Jeg begynte å kjenne et ubehag i lemmene, og en sterk sitring og ømhet i store deler av kroppen. Når jeg beveget meg, var det definitivt en reell følelse av at føttene ikke var mine egne. Jeg så på speilbildet mitt; pupillene var veldig store, og ville ikke trekke seg sammen. Klokka var ca 20:30.

Litt senere ligger jeg i senga, og er livredd. Redd for at jeg har spist altfor mye sopp, redd for at jeg kommer til å havne på sykehus eller ihvertfall må konfrontere husvertene og foreldrene mine. Redd for at de skal forstå hvordan jeg egentlig er, og hva jeg har gjort med kroppen og sinnet mitt. Denne frykten er STERK og grusom, men jeg er bevisst på hva som skjer med meg, så jeg klarer å fordrive den ved å anstrenge meg og slå på litt lys. Jeg kjenner en sterk sitring i hendene og føttene, og en slags kulde. Jeg har en trang til å bevege på kjevene, så jeg beveger dem, noe som resulterer i et ganske kraftig ubehag. Omgivelsene er mørke, og jeg er veldig ensom. Jeg slår på datamaskinen og prøver å få kontakt med folk, men det tar tid før noen svarer meg, og i mellomtiden skyller bølger av intens frykt over meg. Men jeg tenker altså på denne frykten, jeg er bevisst på den, jeg vet at det er soppen som har begynt å virke. Jeg vet at jeg nå, hvis jeg ikke passer meg, kan la meg rive med, ned i en bad trip, ned i et mørkt landskap. Så jeg prøver å fokusere på lyset og varmen og kjærligheten, og prøver å få kontakt med folk på nettet. Jeg poster på Reddit, på /r/lonely, og ber noen om å snakke med meg. Jeg er desperat etter kontakt med medmennesker. På dette tidspunktet har jeg kontaktet bl.a. J på Facebook, men hun har ikke svart meg ennå, og det er det heller ingen andre som har gjort, så jeg kjenner en sterk ensomhetsfølelse. Og fortsatt overskylles jeg av bølger av frykt for det som skal komme.

Så, plutselig, svarer J, og hun er positiv. Jeg sier at jeg føler meg uvel. Det samme har jeg sagt til flere andre, og noen har svart. Svarene har en nesten fysisk virkning på meg -- jeg kan føle henholdsvis fordømmelse og medynk og sympati, og denne følelsen er veldig sterk. Skriften på skjermen er nå begynt å bli fluorescerende. Fargene er sterke og metalliske, og todimensjonale bilder har begynt å få dybde. De er i ferd med å bli relieffer.

Jeg chatter med J på Facebook, og får henne til å ringe meg. Flere ganger ber jeg henne ringe meg, men jeg må legge på etter kort tid hver gang, klarer ikke si noe fornuftig, greier ikke sette ord på det jeg ser eller det jeg føler. I en eller flere av de senere samtalene begynner jeg å gråte, for det jeg ser er så uvirkelig, så ufattelig sterkt. Og det jeg føler er ti tusen ganger sterkere og bedre enn den beste orgasme. Jeg forteller J at jeg gråter, og prøver å sette ord på det jeg ser og det jeg føler. Men det nytter ikke. På dette tidspunktet er absolutt alle bilder på Facebook (og resten av nettet) blitt hologrammer som svever i rommet foran meg. På YouTube ser og hører jeg Enyas "Carribean Blue", og musikken blir et tredimensjonalt landskap som omslutter meg. Jeg gråter mens jeg SER musikken foran meg og rundt meg. Det som egentlig er en vanlig, todimensjonal fotomontasje, blir et slags holografisk skuespill, med dansende tredimensjonale ansikter i fluorescerende farger og pastellfarger. Jeg forstår plutselig hvordan alt henger sammen, hvordan universet egentlig er bygd opp av fred og kjærlighet. Jeg gråter mens jeg innser dette og ser musikken danse rundt meg. Jeg ringer J igjen, og poster på Facebookveggen min. Jeg ber alle om å ringe meg slik at jeg kan beskrive for dem hva jeg ser, slik at jeg kan forklare hvordan alt faktisk henger sammen. Så beordrer jeg enkeltpersoner til å ringe meg, og jeg ringer Ø for å beskrive hva jeg ser. Jeg forteller ham hvor mye sopp jeg har spist, og han fordømmer meg litt, og jeg oppfatter det slik at han antyder at jeg er uansvarlig og dum. Jeg ringer J, men selv hun klarer ikke hjelpe meg nå. En bølge av ekstrem frykt er i ferd med å skylle over meg. Plutselig er jeg livredd, og jeg begynner å flytte på meg. Jeg har bedt S om å ringe meg, men jeg legger på etter kort tid, han forstår ikke hva jeg opplever, og jeg klarer ikke formidle det til ham. På dette tidspunktet er det blitt slik at lyden av telefonsamtaler gjør vondt i ørene mine. Jeg hører skurring og skraping og knitring, og kan høre min egen ørevoks, og kanskje de små knoklene i det indre øret, bevege seg. Alle sanseinntrykk er sykelig sterke.


Jeg er på badet mitt, og kjenner en sterk smak av oppkast i munnen. Jeg er overbevisst om at jeg har spydd i senga mi. Det føles som det har gått mange år. Jeg sitter lent over doskålen, og prøver å spy, men klarer det ikke. Jeg har drukket en del vann, men vannet smaker forferdelig, det har en veldig sterk metallsmak, og jeg kan fortsatt kjenne ettersmaken av soppen i munnen. Jeg ser innsiden av doskålen. Det som før ville vært en todimensjonal, hvit flate, har nå tre dimensjoner og er nesten lysende. Overalt ser jeg øyne i fluorescerende, metalliske farger. De ser ut som små singulariteter som puster. De danser rundt i luften og pulserer. Jeg er helt bevisst på at jeg hallusinerer, og prøver å konsentrere meg for å få vekk disse hallusinasjonene, men klarer det ikke. Jeg er livredd, er helt sikker på at jeg har ødelagt meg selv, er helt sikker på at jeg nå er klinisk sinnssyk, ødelagt for evig og alltid. Dette er en grusom frykt som fyller meg helt. Jeg har glemt hvor jeg egentlig er, vet bare at jeg er på et bad, og at jeg delvis sitter, delvis ligger, på gulvet. På dette gulvet ser jeg at det ligger flak av avispapir, og jeg ser restene av sopp som ligger på papiret. Jeg ser at det er noe sopp jeg ikke har spist. Jeg forstår ikke helt hva dette avispapiret er, men jeg forbanner meg selv, for jeg husker at jeg har spist 250 fleinsopp, og innser at det er for mye. Jeg tenker på å tilkalle en taxi eller folkene jeg leier leilighet hos, tenker på å komme meg til legevakt, men for det første er jeg ikke i stand til å forstå hvordan man gjør det, og for det andre er skamfølelsen så sterk at jeg rett og slett ikke tør prøve. Jeg vil ikke innrømme hva jeg har gjort. Badet er svøpt i et sykt, ekkelt, orange lys. Igjen forsøker jeg å spy, men greier det fortsatt ikke. Jeg krøller sammen avispapiret og er usikker på om jeg har spist enda mer sopp. Har jeg egentlig spist mer enn 250? Og i hvor mange år har jeg vært her inne? Jeg ser maur og andre insekter rundt meg, og kjenner hvordan det kravler under huden min. Jeg klør og klorer meg opp for å prøve å få vekk disse insektene. Jeg ser antydninger til piksler og voxelgrafikk i veggene, og har vondt i øynene, kjenner et sterkt ubehag i hele kroppen, og er fortsatt helt overbevist om at jeg har ødelagt meg selv for alltid. Faktisk lurer jeg på om jeg ikke er på et sinnssykehus allerede. Dette er en sterk og reell fornemmelse som er dypt skremmende.


I neste øyeblikk ligger jeg paralysert på baderomsgulvet. Klarer ikke røre på annet enn hodet. Jeg løftes ut av kroppen min, og omgivelsene smelter bort. Veggene blir pikselert, som datagrafikk. Furupanelet skrelles bort, og avdekker et svart vakuum. Jeg er i en tidløs tilstand, og er fortsatt livredd. Så føles det bokstavelig talt som at hele universet opphører å eksistere. Det føles som om noen rebooter en computer. Rettelse: Jeg er helt OVERBEVIST om at ALT, hele livet mitt og alle andres liv, STARTER, her og nå. Det er umulig å beskrive denne følelsen, men jeg skal prøve: Jeg var hundre prosent overbevist om at jeg selv -- og alle jeg kjenner -- først begynte å eksistere der og da. Og jeg svevde over gulvet, løftet ut av min egen kropp, og jeg så meg selv utenfra, og jeg så familien min, og jeg var hinsides tid og rom. Jeg så selve kildekoden som alt er bygd opp av, så hvordan denne kildekoden ble kompilert og ble kjørbar maskinkode. Denne koden manifesterte seg så i MEG SELV og min egen familie. Jeg lå der, svevende over gulvet, låst fast, uten evne til å røre meg, og var hundre prosent overbevist om at alle minner jeg hadde, alt jeg trodde jeg hadde opplevd, var falske minner, og at livet mitt i virkeligheten ikke hadde begynt ennå. Det var i ferd med å begynne, og jeg kunne se kildekoden som var i ferd med å starte opp dataprogrammet som var livet mitt -- og alle andres liv. Jeg tenkte på familien min, tenkte på vennene mine, tenkte hvor uvirkelig det var at vi nå var i ferd med å kjempe oss ut av formløst intet hinsides tid og rom, at vi var i ferd med å kjempe oss inn i eksistensen selv. Det var universet som var i ferd med å fødes, og jeg bevitnet det hele. Det var ufattelig skremmende, men også dypt RØRENDE. Jeg gråt nesten mens jeg tenkte på hvordan jeg selv og familien min først nå skulle bli skapt, hvordan alt var i ferd med å begynne, for første gang. Ikke bare jeg selv og familien min, men absolutt ALT. Jeg tenkte på konkrete familiemedlemmer og ønsket at jeg kunne nå dem, ønsket at jeg kunne prate med dem, men jeg var ikke i stand til det, og denne erkjennelsen fylte meg med ensomhet som skylte over meg i bølger.


Det føltes som det hadde gått flere år. Jeg trodde ikke lenger at jeg var klinisk sinnssyk, for jeg hadde forlatt kroppen og så meg selv utenfra -- og så at universet nå var i ferd med å bli skapt. Jeg var helt alene, fanget i et formløst intet. Jeg kjente en dyp ensomhetsfølelse, og ønsket veldig sterkt at noen skulle ringe meg, for jeg savnet så inderlig å høre en stemme. Særlig ønsket jeg at moren min skulle ringe, men samtidig kjente jeg en dyp frykt for hvordan samtalen ville forløpt om hun hadde ringt meg. Jeg fryktet hvordan hun ville fordømt meg. Her forestilte jeg meg hypotetiske telefonsamtaler som en slags bautasteiner i et svart tomrom. Jeg så disse bautasteinene stige opp, ut av intet, men et intet som likevel var et slags landskap, en uendelig fjellvidde. Jeg hadde ikke noe klart begrep om hva en telefon var, men jeg så tydelig selve samtalene, så hvordan de var en slags varder i dette fjellandskapet. Jeg tenkte på hvordan det ville være å innrømme for husvertene hva jeg hadde gjort. Eller innrømme det for helsepersonell og politi.

Jeg klarte etterhvert å kjempe meg ut av badet. Jeg kravlet ut på soverommet mitt, og kom meg opp i senga. Universet var i ferd med å bli skapt, jeg var midt oppe i fødselen. Jeg hadde fortsatt ikke noe begrep om tid eller rom, men følte at universet var et urverk som akkurat nå begynte å virke, for første gang. Jeg lukket øynene og så tannhjul og andre mekaniske innretninger som surret og gikk. Jeg var midt oppe i denne mekanikken. Tannhjulene var enorme, og befant seg i et formløst intet. Jeg ønsket veldig sterkt at J skulle ringe meg, men jeg var ute av stand til å forestille meg hvordan jeg kunne ringe henne -- eller hvor telefonen befant seg. Jeg klarte å åpne vinduet nok til å kjenne frisk vind skylle over ansiktet mitt. Så lå jeg slik lenge, med lukkede øyne, og kjente at universet var i ferd med å startes opp for første gang. Jeg ønsket at moren min skulle ringe meg, men dette ønsket var fortsatt blandet med frykt. Det føltes som om flere år forløp på denne måten, mens jeg lå i et formløst vakuum og var i ferd med å fødes.

Etterhvert, mens jeg lå slik, begynte jeg å åpne øynene. Gradvis gikk det opp for meg hvor jeg egentlig var, hvem jeg var, og hva jeg hadde gjort. Jeg så den halvåpne soveromsdøren, så de mørke omgivelsene rundt meg, så fryseboksen jeg bruker som nattbord, så øreproppene som ligger på denne fryseboksen. Etter en stund klarte jeg å reise meg og slå på litt lys. Jeg slo på datamaskinen og snakket litt med folk på Facebook. Jeg var klar igjen. Jeg så på klokka, og så at det ikke hadde gått lang tid. Jeg hørte på musikk, og kunne fortsatt kjenne effekten av soppen. Jeg hørte poppelyder i ørene. Lyden av de små knoklene i det indre øret. Eller bare ørevoks som beveget seg. Jeg hadde vondt i kjevene, og litt vondt i øynene. Og jeg kjente ennå ettersmaken av soppen, og metallsmaken av vannet jeg hadde drukket. Og så begynte jeg å skrive dette, mens jeg ennå hadde det ferskt i minne.


(Fortsettelse følger. Måtte dele opp innlegget, siden det ble for langt for forumet.)