View Single Post
Ville sagt Vildanden. Leste nylig Adornos Probleme der Moralphilosophie og han skyter veldig av Vildanden:

Spørsmålet er: I hvilken grad er det riktig å anvende moralske kategorier på mennesker som nødvendigvis er metaforiske? Jeg vil nøye meg med å si at verket jeg ønsker å fortelle dere om, er eksplisitt opptatt av utforskningen av et moralsk problem, og faktisk akkurat det moralske problemet vi har diskutert. Jeg refererer til et stykke av Ibsen, Vildanden. Da jeg var ung var det en av Ibsens mest berømte skuespill, og det er et av de mindre enn gledelige tegn på tidenes gang at dette stykket – som de fleste av Ibsens verk – ikke kan antas å være kjent for dere. Og hvis jeg kan be dere om å gjøre noe, ville det være å lese dette stykket i løpet av ferien, kanskje sammen med noen av hans tidligere skuespill som Gengangere eller En folkefiende. Jeg tror at hvis dere ønsker å lære noe om moralens dialektikk – og det er tross alt emnet for dette kurset – finner dere ikke flere konkrete eksempler og mer logisk utarbeidede tilfeller enn disse stykker av Ibsen. Vildanden tar for seg spørsmålet om hvordan en mann blir umoralsk rett og slett ved å forsvare den moralske loven - eller, som han utrykker på en nesten Kantiansk måte, ved å forsvare de etiske budenes renhet. For å være spesifikk fører han til ødeleggelsen av - hvis du vil tilgi det grove uttrykket - det mest verdifulle mennesket i hele gruppen, eller i alle fall den eneste personen som ikke er fanget i skammens og skyldens nett, som gradvis avsløres i løpet av handlingen.
Vis hele sitatet...
[Min oversettelse.]