Henrik Ibsen svarte langt bedre på dette enn hva jeg noensinne kan ha håp om å gjøre, men for å oppsummere mitt eget standpunkt: Jeg vil heller være ulykkelig og velinformert enn å lalle rundt i løgn og selvbedrag - uansett hvor lykkelig jeg måtte bli av det.

Det er formodentlig det Hans Høyhet også sikter etter. Problemet hans er at han tilsynelatende setter likhetstegn mellom lykke og løgn og mellom ulykke og forstand. Han tror altså at så lenge hans oppfatning gjør ham miserabel, så er han inne på rett spor. Uheldigvis finnes det utallige måter å ta feil på, og enda flere måter å være ulykkelig på. Når han så kaster logikk og rasjonalitet på sjøen, så har han ikke engang de nødvendige verktøyene igjen for å foreta noen vurdering. Dermed forblir han fanget i sitt eget tankespinn, og har paradoksalt nok overbevist seg selv om at han har funnet Sannheten. Det hele er ganske banalt.