Sitat av
Anonym bruker
I etterkant av å ha bodd hjemme å hatt mistenkelige foreldre kan jeg si det hadde vært mye bedre om de konfronterte meg men tok det opp på en grei måte. For det at de hele tiden mistenkte meg førte til at jeg møtte de mistenksomme blikkene og skeptiske dømmende oppførselen når jeg ikke var rusa også, og det fortsatte sånn hver gang jeg kom på besøk i mange år etter jeg flytta ut også. Det ble så ubehagelig at jeg stoppa å komme på besøk og slutta å svare tlf så jeg fikk veldig dårlig forhold med familien.
Hvis de heller bare hadde spurt rett ut hva er det med deg, er du rusa, hva tar du, hvordan har du det, hvor ofte gjør du det og vi kunne hatt en åpen dialog om det så hadde jeg kunnet vært ærlig og de hadde fått mer tillitt til meg enn når vi aldri snakka om det og de mistenkte meg hele tiden.
Når jeg var 15 hadde jeg jugd og sagt nei om de spurte meg om jeg var rusa men i 20 åra var det ganske åpenbart og jeg ga faen så jeg hadde svart ja da. Faktisk hele den greia med at vi aldri snakket om det plager meg fortsatt i dag, for enda kan jeg merke skepsisen og den ekstra kontrollen i blandt selvom det er årevis siden jeg ble rusfri (og ikke kan fortelle dem det siden vi aldri snakket om problemet mitt) og er godt voksen nå og det er ikke kult.
Dette kjente jeg meg veldig igjen i. Er så utrolig slitsomt å hele tiden bli mistenkt for å ruse seg uten at noen sier noe direkte til meg. Er mere snoking i ting/på rommet mitt. eller spørsmål for å se om jeg snakker sant aka «avhør» med 100 spørsmål eller jeg har vært ute bare for å ta meg i løgn.
Å være ærlig om rusbruken sender jeg meg selv rett på instu og innblanding med barnevernet. For modern har nulltolleranse mot sånt. Er så å si under 18. Tror hun bare ikke vil og tørr å innse at jeg ruser meg.
Så det å hele tiden bli mistenkt sliter så jævlig på psyken, er konstant rundt stress, angst og overvåking fra mamma(som gjør at jeg ruser meg mer og forholdet vårt er jævlig??). vurderer faktisk å flytte pga dette. til faren min langt bort. Han har ikke samme frykten som gjør at jeg faktisk kan slå meg til ro uten å være redd for at jeg har gjort noe galt, selv når jeg er edru.
Har lyst til å være åpen om det men det er faktisk ikke mulig da mamma hadde stempla meg som narkis og alt hadde blitt 100 ganger værre.