Jeg skjønner ikke engang at folk gidder. Har de ikke lært hvordan konflikt, krig, mistillit, skam og uenighet, alle kan fødes ut av å få en urettferdig overhaling? At stygge ord kan "følge en person i syv år" og en "urettferdighet glemmer man aldri". Folk har deltatt i konflikt siden de var små barn, og likevel, for alt sitt vas om mindfullness, empati, skeptisisme, redelighet, så klarer man ikke engang å se seg selv som en del av problemet når man kjemper, langt mindre produsere noe faglig eller troverdig i forhold til hvordan kjeft og fordømmelse faktisk skal virke. Hva er man da? Da er man selv en del av støy, problemer, og videreføring av de samme problematiske sosiale interaksjonene som hundre generasjoner før seg. Og når man selv er så dypt problematisk, så bør man holde kjeft.

Sosiale domstoler suger. Om det finnes en god tanke i det, langt under all konflikten og støyen den skaper, så er den usynlig for meg.
Overlat dommen til gud og rettsapparatet.