Sitat av
Myoxocephalus
De føler at det de tror er sant, men de hverken kan eller vil forklare hvordan det er mulig. Når de presses litt, så kommer man stort sett frem til at jeg som ateist mangler den følelesen de har. Der jeg da sier at dette skyldes kognitive bias og velkjente psykologiske fallgruber hos de, så svarer de at min manglende tro skyldes en manglende evne og at de like lite kan forklare meg troen med rasjonelle argumenter som jeg kan forklare farger for en blind.
Jeg forstår at du videreformidler de religiøses argument, og ikke argumenterer for dette selv – og åpenbart heller ikke finner det veldig overbevisende, siden du ikke er religiøs – men det er såpass vanlig å se at det bør kommenteres.
Det mest åpenbare problemet med dette, er jo at man ikke kan gjøre konkrete konklusjoner om den ytre, objektive verdens innhold, virkemåte og historie basert på introspeksjon alene. Basert på en følelse. Det er et akkurat like lite gyldig argument for en to tusen år gammel snekkers guddommelige opphav, som det er for enhjørninger og drager.
Jeg er helt åpen for at mange religiøse har hatt opplevelser og sterke følelser som jeg aldri har opplevd maken til. Kanskje i situasjoner som er naturlig for dem å knytte opp mot sin religiøse overbevisning – under en gudstjeneste eller en bønn eller noe liknende. Men det er, som du selv også er inne på, en stor tankefeil av den troende å konkludere med at denne følelsen er en god bekreftelse på at de religiøse forestillingene de har stemmer med virkeligheten.
Hvordan kan vi vite det? Fordi det finnes mer enn én religion. Kristne, muslimer, jøder, hinduer, buddhister, shintoister – og flere av deres undergrener – tror på ting som er gjensidig utelukkende. Det kan ikke være tilfellet at både de kristne og muslimene har rett, for de besitter forestillinger som går helt på tvers av hverandre, som ikke kan være sanne samtidig. Og alle disse bruker denne følelsen de har, eller får nå og da, som begrunnelse for hvorfor de har rett.
Sitat av
Myoxocephalus
Jeg kan faktisk ha stor respekt for religøs tro, så lengde den troende er ærlig med seg selv om den. De mest bokstavtro bibelhumperne, jihadistene og lignende oppfyller dette kriteriet i svært liten grad.
Der er vi nok forskjellige. Jeg kan selvsagt ha stor respekt for religiøse mennesker, men jeg har ikke stor respekt for religiøs tro. Jeg har ingen respekt for religiøs tro i seg selv. Strengt tatt har jeg ingen respekt for overbevisninger av noe slag; kun hvordan man forholder seg til dem og har kommet frem til dem. Og det er ikke mulig å komme til en klassisk religiøs overbevisning på en måte jeg finner respektabel. Men som sagt kan jeg fortsatt ha stor respekt for personen, ettersom respekt for en person angår veldig mye mer enn hvordan de forholder seg til religion.