Narkoliberalistene kommer som vanlig raskt på banen, også her, med sitt sedvanlige gnål om ufarlighet, normalisering og "er ikke verre enn alkohol". Ingen sak er viktigere enn å få blåst ut hvor normalt og ansvarlig det er å sitte på kanten av akebakken og røyke marihuana mens barnet aker. Fortvilt pårørende, sier du? Nei, nei, for oss er liberalisering alt - familier i grus har bare ikke skjønt hvor viktig det er for oss å normalisere vårt misbruk...

Til moren over her: Velkommen i klubben. Klubben av naive kvinner som kaster bort livet sitt på å skulle redde en misbruker som ikke vil reddes. Som faller i fellen med lovnader om bot og bedring, gang etter gang og som uansett utfall sitter igjen i en grushaug av brutte løfter og fortvilelse. I en verden full av normale, snille menn som ville ofret sin egen fremtid for sin kvinne og familie valgte du denne egoisten, med sin dønn uærlige og bedritne historie for å stifte din fremtid og familie. Denne drittsekken som stiller egne behov foran dine og sine barn(s)...
For å spørre; der du sitter og lurer på hvorfor - hva trodde du egentlig? Vi skjønner det var viktig for deg å redde denne mannen, at du var hun som fikk han på rett kjøl der andre mislykkes. Du trodde på historiene om oppveksten, om alle feiltrinnene - nå skulle alt bli så bra - bare på grunn av deg... Naivt, kanskje?

Så til rådet: Kom deg langt vekk. Livet ditt er ikke verdt å kastes bort på en løgner, drittsekk og misbruker. Dine barns liv ei heller.
Du burde skjønt det før, men du kommer ikke til å skjønne det denne gangen heller... Mannen må jo fortsatt reddes av noen, må vite.

Så hva skjer: Antagelig loves bot og bedring etter flere døgn med gråting, desperat krangling og bunnløs fortvilelse. Livet smiler igjen.
Historien gjentar seg garantert. Men når?