Før så fikk jeg fylleangst etter hver fest/tur på byen. Måtte sende meldinger til kompiser dagen etter og beklage meg for småting, og syntes synd på meg selv resten av uka.
To år senere bryr jeg meg ikke, og kan nå danse og synge foran venner, og venners venner.

Som tidligere nevnt i tråden innså også jeg at de færreste ofrer deg i det hele tatt en tanke.
Det var en skikkelig befrielse når det virkelig gikk opp for meg. Den reality check'n har gjort meg til en helt ny person.
Fra å være en isolert gutt som var redd for å åpne kjeften, har jeg blitt til en mann som kan gå flere timer rundt i byen og vandre i regnvær, hilse på tilfeldige folk som går forbi, synge i parken og være borderline byoriginal. Men hvem bryr seg? Og hva så om det ligger et uheldig bilde ute av meg? eller at de 40 personene som var på festen i går har fått et elendig inntrykk av meg. Livet fortsetter uansett å gå som før, med eller uten deg.

Jeg har 4-5 skamfulle øyeblikk som er så stygge at jeg har holdt flere av dem til meg selv. Men hadde jeg ikke gjort og lært av de feilene for X antall år siden, så hadde sjansen vært større for at det uansett kunne skjedd senere i livet. Du burde heller se på det som en god erfaring å ha med seg videre