Jeg syns det er ubehagelig selv å måtte gjøre noe så trivielt som svare på et spørsmål eller å reise meg fra stolen, selv på ett lite gram sopp. Eller å måtte overhøre det selvblinde vrøvlet til alkoholrusen kan kaste meg ut i lite skjult irritasjon og "feil vei", eller at noen som har hatt store problemer i livet sitt forteller om det, jeg blir en svamp, et speil, som påvirkes av den som speiler seg i meg, jeg blir litt den følelsen, den personen, den hendelsen.
Så sårbar er ihvertfall jeg!


får derfor nesten panikk med tanke på å skulle være reelt full av vanskelige følelser, i et rotete rom, i et generelt rotete liv (?). Kanskje i selskapet til folk som ikke tar hensyn og syns kanskje sjøl det er morsomt å kødde med folk som "turer"

Det er i en slik situasjoner psykedelia + ubehaget ved å være hvem man er

og å ha levd i den tro at kroppen og samvittigheten og egne meninger og følelser blir "borte" eller fikset ved å ignorere de, skylde på andre, dempe dem eller undertrykke,

blir ekstremt overprøvd, "hvordan du har det" (egentlig)

Man kan da ha en svært vanskelig trip som så blir mindre grusom og litt mer salig etterhvert fordi det er slik menneskelig psykologi fungerer, etter noe vanskelig føler man seg litt bedre, men de samme tingene vil flyte opp til overflaten igjen og igjen , og potensielt retraumatisere deg selv, samt få deg til å skylde på rusmidler og andre for de dype uoppgjorte tingene som har sittet i en så lenge at man knapt husket hvorfor og hvordan

Å slippe taket er ofte ekstremt vanskelig ogsp