Her snakker du utenom problemstillingen. Spørsmålet er ikke om universet er deterministisk eller ikke. Spørsmålet er om hvorvidt noe bør aksepteres som sannhet når man ikke har objektive bevis for at det eksisterer. Mange snakker om disse enorme mengdene bevis for at "uforklarlige" ting eksisterer, men problemet er jo at man har vesentlig sterkere indisier for at de ikke eksisterer. Med en gang noen av disse forsøkene reproduseres i fullstendig kontrollerte omgivelser får man ofte ikke lenger de samme resultatene. Det er ikke den etablerte vitenskapen som overkjører de små uavhengige, slik mange vil fremstille det, men et resultat av "peer review" – en av de viktigste funksjonene i vitenskapen.

Angående et deterministisk univers, så har man kaos-teori som forklarer at selv et deterministisk system kan være så enormt følsomt på initialbetingelser at selv om det er deterministisk er det likevel fullstendig uforutsigbart. I tillegg har Københavntolkningen av kvantemekanikken, som hevder et probabilistisk univers på kvantenivå, vært ledende i brorparten av 1900-tallet og frem til i dag. Altså er det svært få seriøse vitenskapsmenn som hevder at universet er fullstendig deterministisk. Så i tillegg til at argumentet bommet på poenget, er det heller ikke riktig.

Disse forsøkene har blitt forsøk reprodusert mange ganger, og hver gang man luker ut alle muligheter for at hunden plukker opp andre faktorer – slik som tid på døgnet, atferd fra andre familiemedlemmer, lyder fra biler som nærmer seg i det fjerne, osv. – viser det seg å ikke være riktig. Hunder er ekstremt gode på å plukke opp de mest subtile tegn, men de har ingen telepatisk kontakt med sine eiere. En grundig gjennomgang av et solid gjennomført forsøk på dette kan du lese her: http://www.richardwiseman.com/Jaytee.html

Artikkelen jeg linket til var visst hovedsakelig en kommentar til forsøket. Selve forsøket og dets resultater beskrives i detalj her: http://www.richardwiseman.com/resources/petsBJP.pdf