Fikk litt inspirasjon i går, og bestemte meg for å skrive et dikt. Er ikke noe ekspert på området, bare liker å leke med ord og metaforer.

Stien som den gang så så rett og fin ut,
Stien som førte han til dette minutt.
En ung en hingst med vilje av stål,
Han trodde han kunne gjennomføre hans selvsatte mål.
Overasket over at stien var fylt med fristelser,
Tok han sitt første skritt utenfor dets beskyttelse.
Så ung og uviten som han den gang var, drevet av en nyskjerrighet som overgikk hans far's.
Hans eneste anker var oppdragelsen han fikk av foreldrene,
Det er han evig taknemlig for, før han sovner på kveldene.
Han kan ikke la være å undre seg,
Hvorfor gikk det ikke verre med meg?
En merkelig evne til å si stopp i siste liten,
Hvorfor kan det ikke skje før siste biten?
Som om han nyter å leve livet på kanten,
kanskje han ubevisst ønsker å møte fanden.

Her har jeg hentet inspirasjon fra eget liv, og lagt på litt.

Tenker å kanskje bytte ut siste linje med "Kanskje han ubevisst tror han fortjener å møte fanden" (Dette er da ment som å kjøre sitt eget liv i dass/ikke fortjene å være lykkelig)

Linjen "Hvorfor kan det ikke skje før siste biten" tenker jeg også må endres litt, høres ikke spot on ut..

Hva tenker folket?