Da blir spørsmålet - er det verdt å gi opp førerkortet for å få en diagnose og behandling?

Jeg er så til de grader "handicapped" av psyken at jeg sliter med å holde ut i jobben min. Vil nærmest ikke ha noe med mennesker å gjøre, fordi det er mitt forhold med andre som er triggeren til symptomene. Det er ikke lett å finne en jobb som ikke innebærer kontakt med mennesker. Det er ikke mine sosiale ferdigheter eller selvbildet det står på, men hvordan sinnet mitt prosesserer sosial interaksjon. Jeg er skeptisk til mennesker, orker ikke det sosiale spillet, tviler på andres motiver, forventer at folk skal forsøke å "fucke" med meg. Jeg har også store problemer med å regulere indre følelser (de er svært kraftige, ofte overdrevne ift situasjonen), uendelige bekymringer som sliter meg ut. Konstant katastrofetenkning, splitting (veldig svart/hvit tenkning både når det kommer til mennesker og livssituasjonen min), humøret hopper opp og ned gjennom dagen som en ping-pong ball i en kinesisk turnering.

Absurd: Problemet er at jeg blir til en blodtørstig nazi-psykopat i ukesvis etter slutt. Jeg blir garantert å angripe sjefen med hammer hvis jeg slutter. Det er ikke snakk om å vise seg ute i samfunnet i den tilstand. Jobben ryker nok ganske fort.