Jeg er bittelitt enig her.
Kvinnekampen har en del gode poenger, selvfølgelig, men for mange av de mest ihugga sofa-feministene så føler jeg fokuset blir for mye på patriarkatet og at det er menn og gutter som er den store fienden. Det er liksom alltid de systematiske hindringene og glasstak og hva det måtte være som hindrer damer i å nå toppen. Som for så vidt fort kan være, i tilfeller, men ikke i så utbredt grad de tror det gjør og ikke fordi det finnes menn i samfunnet.

Det er ikke det at enkelte menn tjener bittelitt mer penger enn damer som er problemet i samfunnet.
Det som er problemet er at det er et lite utvalg av kompiser som sitter på toppen. Nå har det seg sånn at disse folka "tilfeldigvis" er menn, men det har egentlig ingenting med saken å gjøre.
Disse folka med mangemillionlønninger og styreverv er like fjerne for snekker-Ola som frisør-Heidi.
Det er menn som sitter på toppen, men bare en bitteliten prosentandel av alle menn. Og det spiller absolutt ingen rolle om du er en vanlig mann eller vanlig dame det er totalt likegyldig; det er like fjernt å få sitte i samme rom som denne promillen uansett hva du er. For hver styreleder eller CEO som er mann så finnes det tusenvis av helt normale gutter som har like liten sjanse til å komme på toppen som tusenvis av normale jenter.
Det har ingenting med kjønn, lønn og stillingstittel å gjøre, men at "eliten" samler seg på toppen og viderefører makt og posisjoner seg imellom.
Mange av de mest sinna folka på begge sider av kjønnsdebatten burde gi langt F i selve kjønn-problemet; det er en ren klassekamp de egentlig ønsker. Slagordet "lik lønn for begge kjønn" burde erstattes med "spis de rike".