Dette er jo bare enda ett eksempel på at "du ser ikke det du ikke tror på". Det er jævlig trist og helt forferdelig, men fakta er at her i Norge har 1/4 vokst opp med fysisk og/eller psykisk vold og overgrep. Årsakene til at folk ser og ikke melder, er mange og sammensatte:
1. Det er lettere å holde kjeft. Fordi man helst vil være 100% sikker hvis man anklager noen for såpass alvorlig kriminalitet (dette er forøvrig en høyst vanlig misoppfatning, litt av vitsen med barnevernet er jo at man skal slippe å være noen Sherlock Holmes på egen tid).
2. Hvis man ikke holder på med slik atferd selv, er det så sinnsykt å prøve å forstå at hu/han du vokste opp med, gikk barneskolen og vgs med, nå forgriper seg på dattera si. Det er nesten ikke mulig for ett normalt og oppegående menneske å ta inn. Dermed gjør man ikke det.
3. Det er hinsides tunge temaer å snakke med noen i det hele tatt om, seksuelle overgrep og tortur/sadisme er for de aller fleste ikke ett vanlig small-talk emne.
4. Historisk sett har barnevernet, politiet og andre medlemmer av hjelpe tjenesten ikke vært gode nok på verken å fange opp, eller å respondere på en hensiktsmessig måte når barn/unge selv forteller om slike overgrep. Mange blir ikke trodd i det hele tatt, noen ble trodd, men umiddelbart sendt tilbake til samme foreldre de får juling av. Forstå det den som kan.

Jeg tror at disse tingene er like gjeldende i by som i bygd, men at de ulike kreftene i samfunnet som opprettholder disse usynliggjøringsprosessene, gir seg forskjellige utslag. I storbyer er det antagelig lettere å fly under radaren enn i bygder, men på den andre siden er nettopp det at "alle kjenner alle", noe som gjør at terskelen for å melde blir enda høyere enn i byer. Her vil jeg også ha presisert at jeg på ingen måte er for å tie om noe som helst i en slik kontekst, jeg synes alle bør melde fra ved mistanke, så får vi forsøke å stole på at politiet og barnevernet vet hva de driver med. Jeg er smertelig klar over at det er mye lettere sagt enn gjort, og vil også understreke at ingen tillit bør gis blindt.

Andre saker jeg har hørt/lest om som ligner:
- Kristoffersaken, boka om saken heter: "Jeg tenker nok du skjønner det selv".
- Angelica-saken.
Leste også en bok som het: "Vannliljen: Historien om ett barn" som visstnok er basert på en sann historie om en kvinne som fikk dissosiativ identitetsforstyrrelse/tidligere "multiple personligheter" grunnet sin oppvekst. Hvorvidt DID er reelt eller ikke er sånn sett ikke en spesielt interessant diskusjon her, for hvis noe slikt finnes, er en sånn oppvekst som skildres i den boka så nært helvete på jord ett ganske sannsynlig utgangspunkt for en slik lidelse. Den boka der er ikke for the faint of heart, jeg har sett sinnsykt mye true crime, men det var nesten en fysisk påkjenning å lese den.