Statistikk er jeg åpenbart ikke imot - men jeg er smertelig klar over hvordan den kan vill-lede. Og det er noe med å behandle symptomer istedenfor sykdommen. Du nevner i diskusjon med andre her det med karrierestigen - og en forventning om høyere lønn. De stillingene har typisk gått til menn, og det vi må spørre oss - er om det paradigmet i det hele tatt gir mening? Bør det være slik, og bør forskjellene være slik de er i dag?

Anklagene om whataboutism kommer vel, men jeg mener genuint lønnsforskjeller mellom stillinger og yrker er et av de store problemene i likestilling. I stor grad fordi de treffer omsorgspersoner, eller de som ønsker å være det helt usymmetrisk. For å ta et enkelt eksempel - en person med 700k i lønn øker 4% i lønn, en person med 500k øker det samme, da øker sistnevnte 4000kr mindre. Og geometriske rekker forteller oss at det ikke blir bedre om vi kun tar utgangspunkt i årlig stigning(vi ser blant annet konsekvensene av det nå). Akkurat som man en gang i tiden nektet arbeidsgivere å spørre om planer for graviditet hos kvinner, mener jeg arbeidslivet bør reguleres med prosentmessige forskjeller hos de ansatte. Og da mener jeg hele veien fra CEO til vaskehjelp.

Det vil gjøre mer for likestilling enn å fjerne selv en 15% forskjell blant de som tjener 500k. Ettersom det eneste rasjonelle i dagens system er å holde den som tjener mest i arbeid, og øke forskjellene over tid. Det er ikke en sexy løsning, men jeg ser det som eneste som takler problemet, istedenfor å drive med virtue signaling. Edit: så det er sagt, mener jeg ikke alle skal tjene likt, men spørsmålet er hvor groteske forskjellene skal bli.