Hvis man faktisk vil til bunns i såpass vanskelige samfunnsspørsmål så må man være villig til å se litt dypere på f eks begreper som valg, interesser, prioriteringer og personlighetstrekk. Det er ikke helt tilfeldig hva folk ønsker og velger.

Når flere menn velger godt betalte jobber og prioriterer karriere høyt, mens kvinner prioriterer familie og velger å jobbe redusert, så kan det kanskje tildels være et resultat av biologiske disposisjoner som testosteronnivå og whatnot. Men det ligger nok en god det samfunnsmessige føringer her som forsterker tendensen.

Det er kvinner som føder barn. Det innebærer en ulempe i arbeidslivet, i alle fall en liten periode. Har man fått tre barn, og vært delvis ute av arbeidslivet litt av og på i en 5-6 år, så gjør det noe med fokuset. Det gjør noe med hvor man legger identiteten sin. De årene man er ute vil i seg selv gi et etterslep i lønnsøkning og gi mannen et lite forsprang, som igjen gjør noe med hvorvidt man ser på deg selv om en karriereperson eller ikke. Det gjør noe med selvtilliten på arbeidsmarkedet. Det gjør noe med opplevd forventning på jobb. Denne lille forskjellen i fokus, identitet og interesser gjør noe med fordelingen av oppgaverog ansvar i hjemmet, som igjen forsterker den samme tendensen.

Når så familien i fellesskap kommer frem til at det er bra for alle at en jobber redusert, hvem skal det bli da? Den som har satset identiteten sin på karriere, opplever seg selv som uerstattelig på jobb og dessuten, som et resultat av dette, tjener mer? Eller den som har opplevd å være hjemme et år i strekk og har sett at verden går fint videre, som allerede har ramlet av noen interessante prosjekter og har begynt å se seg selv mindre som en karriereperson og mer som en familieperson? Og som et resultat av dette allerede tjener en del mindre? I mange tilfeller er begge veldig enig om at det er kvinnen som bør jobbe redusert, hun både ønsker det mest og det gir økonomisk mening for familien. Du kan godt si at det er frivillig og selvvalgt. Men er det tilfeldig at vi velger det vi velger?

Så er det ikke nødvendigvis noe problem på individnivå at man velger sånn, hvis alle er fornøyd med det. Det er også helt naturlig at kvinner føder barn og knapt noe vi kan kalle diskriminering. Men resultatet av dette biologiske faktum på arbeidslivet, det kan samfunnet velge å forsterke eller å utjevne. Jeg mener at ved å utjevne det, ved å i størst mulig grad tilrettelegge for at det å føde barn ikke skal være en ulempe i arbeidslivet, er mest gunstig. Det gir arbeidslivet flere bra folk å ta av og velge blant, og det gir den enkelte en større mulighet til å velge vei i livet. Ikke bare for kvinner - kvinners rettigheter i arbeidslivet går hånd i hånd med menns rettigheter som omsorgspersoner. Det henger sammen, og livet er mer enn arbeid.

Å bare si at "men kvinner vil jo ikke ha lederjobber, de vil jobbe redusert, de vil ha trygge, offentlige jobber og ikke bedre betalte jobber med mindre sikkerhet" er å overforenkle grassalt hvordan valgfrihet funker. Det er en lettvint holdning som sementerer forskjeller som samfunnet og individene ikke tjener på.