Oppdatert: Da dette kom opp i "nye innlegg" hadde jeg inntrykk av at det var en ny tråd. Ikke en big deal sånn egentlig.


Interessant spørsmål.

Det er viktig å huske at amfetamin øker selvtillit og gir selvfølelse. Det kan gi en sterkere følelse om at du har rett og at det du sier stemmer. Spør deg selv om du egentlig er objektiv og reflektert når du tar ting opp når du ikke er edru og hvorfor du ikke klarer eller ønsker å gjøre det i edru tilstand.


Jeg har selv ADHD og som du kanskje kjenner til å kan følelser og energi endre seg fort. Vi har lett for å bli utålmodige, irritable og at konsentrasjon og tanker føles som at det til dels lever sitt eget liv gjør at vi kan miste perspektiv i øyeblikket for så å reflektere over dette senere. Når det er sagt så sies det at de med ADHD er bedre til å se ting fra ulike perspektiv og å tenke litt utenfor boksen. Men det er også et faktum at det å bearbeide følelser er noe vi sliter mer med og gjerne henger litt etter.

Når det er sagt er ikke alle med ADHD like. Og svaret mitt ellers hadde nok vært likt enten du hadde hatt ADHD eller ikke.

Dette med å ta ting opp med folk er et tema som er veldig nyansert og har mange aspekter. Det er noe som heter at "alt har to sider" og "sannheten er som regel en plass i mellom". Dette er bare tommelfingerregler og stemmer ikke alltid. Men det er en grunn for at vi har de uttrykkene.

Det er også slik at du kan ta opp noe som andre ikke var bevisste på. Kanskje har de andre meninger om hva som er viktig. Folk er forskjellige. Det som er uhøflig for noen er ikke nødvendigvis uhøflig for andre.

Når du tar opp ting med andre så er det også lett for at folk blir defensive. Det er bare slik mennesker fungerer. Du vil ikke nå fram til noen om de føler seg kritisert uten rom for å forklare seg eller at det er rom for forståelse eller nåde.

Selv om du mener at det ikke er noe tvil og at all skyld ligger på den andre parten. Til og med om dette stemmer, så må du tenke gjennom hva du ønsker å få ut av denne konfrontasjonen. Om du bare vil fortelle dem at du synes de er en dust så oppnår du i praksis dette med å gi dem en preken. Om du ønsker å nå fram til dem og løse et problem, skape en endring du føler er nødvendig så må du være mer diplomatisk.

Det å gi folk en preken er ikke en god måte å stå opp for seg selv på. Det er ikke sikkert du gir dem en preken heller og jeg har ingen antagelser om hvordan dette forespiller seg.

Det er også greit å tenke på hvordan andre tolker dette. Fra andres perspektiv så er du ikke edru og det vil kunne gi dem følelsen av at du enten ikke helt er deg selv eller at du ikke er ærlig når du er edru og at de ikke kan vite hvor de har deg.

Du nevner at andre har gitt skryt for at du står opp for ting og har uttrykket enighet. Jeg har ingen formening om hvem som har rett og om det er fortjent skryt eller ikke. Alt jeg vet er at venner har en tendens til å støtte venner. Vi er ikke helt objektive når vi støtter de som vi er "på lag med".

Er du gift og blir skilt så vil vennene dine være mer tilbøyelige til å ta din side. Det samme gjelder vennene til partneren din. De vil være mer tilbøyelige til å ta deres side. Slik er mennesker.

Det er også tilfeller hvor det ikke nødvendigvis er noe som er rett og galt. Jeg har sett diverse diskusjoner, kritikker og krangler der saken dreier seg om ting som strengt tatt ikke har en konklusjon, men som er individuelt og meningsbasert. Noen ganger er det samme kritikken bare på andre siden av mynten.

Slik jeg ser det handler det mer om hvor kompatible folk er og hvor mye man er villig til å jobbe sammen om og møtes på halvveien.


Så sånn alt i alt er min anbefaling å unngå konfrontasjoner i beruset tilstand og heller bli bedre på å ta ting opp i edru tilstand. Og så er det også slik at ikke alt kan fikses. Og det er ikke alltid motparten vil forstå hva du prøver å si. Vi har forskjellig tolkning av ord og uttrykk og forskjellig syn på verden, forskjellige minner av ting som skjer og det er som sagt ikke sikkert at de bevisst gjorde det som blir kritisert for. Kanskje var intensjonen en annen, kanskje er det en misforståelse. Kanskje de er irriterte for noe du har gjort?

Det er mange muligheter og jeg ser altfor ofte at folk er uenige og diskuterer ting uten å komme noen vei. Og vet også veldig godt at ting ikke alltid er som man ser det der og da. Jeg har noen eksempler selv hvor jeg har tatt opp ting, gjerne noe som har pågått over lengre tid.

Man kan bli litt blind på følelsen av at det ikke er noe å hente. I noen tilfeller er det ikke det. Men det har mye å si hvordan man går fram og det avhenger fra person til person, situasjon til situasjon osv.

Jeg mener også at det er bedre å si i fra med en gang før det vokser seg større. Om man ikke sier i fra om noe man ikke synes er greit så vil det fortsette, du vil bli mer og mer frustrert og til slutt bitter.

Man bør også huske at andre kan være låst i sitt perspektiv også. Men hvis man er for aggressiv og kanskje sier noe litt usaklig fordi man har frustrasjon som har bygget seg opp så er det fort at man ikke når fram til dem og mister muligheten for å komme til en slags enighet eller ihvertfall et kompromiss.

God kommunikasjon er alfa og omega.

Ble veldig generelt dette, men jeg vet ikke hva spesifikke ting det dreier seg om og har heller ikke grunnlag for å kunne si noe om enighet eller uenighet. Så ta dette som generelle synspunkter og råd.



Vil ikke gjenta så mye da jeg har skrevet mye over, men bet merke i at du nevnte autisme (asperger's er et utdatert uttrykk som ikke brukes lenger).

Jeg har noen som står meg nær som har det og har også hatt klassekamerater med autisme i ulik grad. Har tilegnet meg både erfaringer, kunnskap og refleksjon når det kommer til dette. Når jeg var mindre og egentlig store deler av tenårene hadde jeg ikke snøring på hva autisme er og det har ikke folk flest heller. Det skjer også at folk går udiagnotiserte til langt ut i voksen alder uten at noen en gang tenker tanken, som er ganske interessant.

Noe jeg har lagt merke til, som et fellestrekk, er at de med autisme har utfordringer med å gjøre seg forstått og forstå andres perspektiv. Jeg vet det er en del av "symptomsbildet", men jeg tenker mer på situasjoner hvor det for eksempel er uenighet om noe eller ulike perspektiver. Det virker ikke som at de alltid plukker opp på at motparten faktisk ikke forsto synspunktet og budskapet. Og at det kan være utfordrende å relatere til motpartens perspektiv, kanskje i den grad at det ikke blir tatt hensyn til (ikke fordi det ikke er villighet for det, kall det en "blindsone").

Når du nevner at du har mistet 95 % av vennene dine "med å gjøre dette" så kan det være mulighet for at dette delvis er fordi budskapet kan ha forsvunnet litt ("lost in translation", om du vil). Dette er spekulasjon fra min side. Det kan også hende at ting har blitt dratt litt lenger enn du tenkte ettersom du nevner at amfetamin har vært inne i bildet. Men tror dette med å få fram budskapet og å tilegne seg en felles forståelse av hverandres perspektiv er noe å tenke på. Som forresten er noe alle burde bli bedre på, slik at det er sagt.

Jeg har dog aldri fått inntrykk av at de med autisme har noe mindre sans for rettferdighet, men derimot mer. Som jo er en bra ting, så lenge det er fortjent.

Men dette er observasjoner, dog sett mot den kunnskap jeg har om det, at de til tider kan ende opp "litt låst" med et perspektiv som andre ikke forstår og som de ikke klarer å formidle med suksess.


Hva er dine tanker rundt dette?