Sitat av
AndraDay
Her har jeg ikke annet å si enn tusen takk for helt spot on på hvordan jeg selv opplevde tiden etterpå når det gjaldt eksens håndtering av situasjonen.
Men for å si det slik. Han er den typiske «Fru Berg» på 90 år som ikke vet hva en paracet er en gang. Når man skal prøve å forklare helt basic ting som angst eller depresjon så går det ikke inn uansett hvor mange ganger jeg prøvde nettopp fordi det ikke ligger naturlig hos ham.
Han er en person som står opp om morgenen, går på jobb, kommer hjem og spiser middag og legger seg. Sånn går dagene hans på repeat uten å noengang tenke over helt menneskelige problemer. Så lenge han bare hadde en mor til barnet, et hjem, bil, jobb og normal fasade var han happy. Han var glad så lenge han bare hadde ei han, uten å tenke videre over det.
Null kommunikasjon i det forholdet. Han er oppdratt veldig konservativt. Vet heller ikke hva det vil si å oppleve et dødsfall eller å ikke mestre helt grunnleggende ting i livet.
Sikkert meningen å ikke skulle være sammen med han der lenger
Han høres ut som min morfar på over 90. Blir som å snakke til en vegg. Det hadde nok tatt slutt før eller siden ja.
Ellers godt å høre at du kom deg ut av kjøret. Høres ut som du nå har det mye bedre med deg selv med tanke på spiseforstyrrelsene og selvbildet?
Det er faktisk sånn at det noen ganger må gå skikkelig til hævlete før man virkelig skjønner at man må gjøre noe drastiske endringer.
Det er mange som går å langpines hele livet og ikke har det spesielt greit, men ikke bedritent nok til at de klarer å endre på det.
Personlig mener jeg ihvertfall at det kan være bedre å ha det jævlig i noen år også få orden på livet sitt. Vs og bare kjøre samme løp til man dør.