Selvom jeg ikke er ute og kjører lenger har jeg vanskelig for å si at ruskarrieren min er over. Det er alltid mulig, og et alternativ, for meg å havne på kjøret.

Jeg står på medisiner.
Jeg har sprukket så utrolig mange ganger.

Men man kan få en viss kontroll på uvanene sine, og ting går definitivt mye bedre med meg nå som jeg har ting /mennesker/kjæledyr å holde meg edru for. Ansvar, tror jeg man kaller det

Hva som startet hele kjøret er vanskelig å si.
Jeg tror det var miljøet hjemme og det helt knuste forholdet mitt til en nøkkelperson i husholdningen som var den underliggende årsaken. Til at jeg tidlig begynte å være mer ute enn hjemme.

Den utløsende årsaken var vel da jeg fyttet hjemmefra og ikke lenger hadde noe som stoppet meg fra å gjøre hva faen jeg ville uansett hvor selvdestruktivt/korttenkt det var. Det hjelper å ha en gjeng med likesinnede rundt seg som fasiliterer rusdrevet oppførsel.
Og så, som en snøball som ruller ned et jævla fjell vokste problemene.