Har ikke sonet men føler jeg kan relatere til det som skrives om her, bare at jeg ble stigmatisert grunnet tvangsinnleggelse på psykiatrisk anstalt. Dessverre var selve episoden som førte til innleggelse noe veldig mange fikk med seg, og det oppholdet på tvang gjorde at jeg ble møtt på en helt ny måte etterpå. Ble jo medisinert med mange typer piller, hadde utgang kun med følge så det ble mye stillesitting. Jeg este ut og ble feit, medisinene gjorde at jeg ble oppblåst i ansiktet og når jeg ble skrevet ut var jeg vel kanskje ikke frisk nok til å bli skrevet ut. Venner skygga, familien tok mindre kontakt og tok jeg kontakt passet det sjeldent. Mistet også jobben fordi sjefene begynte å lete etter ting å ta meg på. Komme noen minutter for sent, men de brydde seg ikke om at jeg som tidligere alltid jobbet ekstra om det var behov. Og ofte uten å bli bedt. Så ble jeg skvist i arbeidsoppgaver, ble fratatt ansvar og måtte jobbe med noe helt annet enn før jeg ble syk. Ble kalt inn til sjefene og de sa jeg måtte gå. Pga forsentkomming, kjefting, og at jeg ble forsinket i en lunsjpause fordi bilen stoppet. Jeg hadde forklart meg hver gang og det var ikke skulk, det var uforutsett ting. Var for sliten til å kjempe så jeg godtok å skrev under. Ble uten jobb i over et år pga det å få sparken gjorde meg deprimert så jeg måtte legges inn på nytt. Da var hullet i cv så merkbart at jeg ble valgt bort alt på første titt i søknadsbunken.

Tror ikke dette handler om at folk frykter kriminelle, eller at de tillegger deg nye egenskaper. Som at de tror du er blitt tyv eller svindler. Tror det er mye enklere. Folk er redd for alt de ikke kjenner. Psykatri? Ja da er det best å skygge. Fengselstraff? Åssen skal vi klare å snakke med kriminelle? Best å bare behandle dem som kjeltringer så risikerer de ikke noe.