Hei! En kompis som jeg så på som en helt super bestekompis har nå isolert seg mer eller mindre i ca 4 år. Jeg klarte å få han ut iblant, men etterhvert så var ble det bare verre og verre og han ble aggressiv på vors med gutta og sa han så verden som den er etter han har vært på syre og masse greier.

Alt startet med Hasj, så mistet han jobb, så var det kokain på byen, så var det syre (LSD vil jeg tro) og hasj hver eneste dag, han klarte ikke sove uten en «nattings» han snakker om at han er rusfri annenhver måned og så er det tilbake til scratch. Jeg har prøvd å forholde meg til å støtte han gjennom disse 4 årene, men er litt lei nå når jeg hører han proppa i seg Xanax og no piller som forklarte oppførselen hans på sosiale medier for noen mnd siden (mye konspirasjonsteorier og drit)

men nå sliter jeg no jævlig psykisk sjæl etter jeg ble utbrent gjennom sykdom, dødsfall i nær familie og utdanning i pandemien. (Våkna en morgen i panikkanfall som varte 4-5 timer før eksamen kl 9 og kjente ikke igjen meg sjæl i speilet og heller ikke min egen leilighet.)

Hvordan skal jeg forholde meg til å prøve å støtte han fortsatt? Nå som jeg sliter sjæl? Har noen noe tips? Jeg har aldri vært så dypt i denne kjellern og vet ikke om jeg kan fortsette å «passe på» han iblant når jeg jobber med meg sjæl.