Huff trist lesing, blir lei meg og forbanner de som utsetter andre for en sånn oppvekst.

Ettersom du går rundt på det stedet der masse jævelskap hendte så er det ikke noe å tape på å forsøke å flytte. Har du snakket med mor og søsken om hvordan du har det med å bo der? Kan deg være en idé at dere flytter alle sammen så du slipper å være alene? Er ikke sunt å alltid være alene, kan lett bli sånn hvis du flytter for deg selv. Hva med å bare flytte litt ut på landet der du bor nå? Da har de jobb og skole, det vil bli mindre støy rundt deg og de gangene du klarer gå ut er det roligere.

Og du må også ta med at det vil ta lang tid før du blir bra, men blir det litt bedre måned for måned, om så bare litt, så er det uansett bedre enn det har vært. Det handler om de små stegene, de som dessverre gir deg ubehag og gjør deg redd, men klarer du det har du lov til å være stolt av deg selv.

Du sier du klarer å presse deg på trening, tømmer kroppen helt selv om det er skummelt fordi du nekter å ikke klare målet, det er ett skritt, det kan du bygge på. Ikke gi deg med treningen.

Lykke til og stå på, se fremover og tenkt at hver forbedring i din mentale helse gjør deg friskere, og jo friskere du blir jo bedre blir hverdagen.